90 Minutter
Norge 2012
Regi og manus: Eva Sørhaug.
Aksel Hennie, Pia Tjelta, Mads Ousdal, Bjørn Floberg, Kaia Varjord, Annmari Kastrup, Henrik Rafaelsen
Filmen er lagt opp som et kammerspill, eller rettere, tre små kammerspill. Det slåes ikke opp med store bildepanorama, settingen er beskjeden, vi skal feste oss ved de få mennesken vi møter.
Derfor blir kontrasten, volden, eller rettere, mannens uforklarlige og voldsomme sinne, de mørke og uforklarlige sidene, desto sterkere når den skildres som den gjør i denne filmen.
Vi møter tre menn i forskjellige stadier av livet sitt. Men felles for de tre er at de på sett og vis har møtt veggen, og da gjenstår bare den blinde og uforklarlige volden mot de aller nærmeste. Sånn sett har regisør og manusforfatter Eva Sørhaug alle offisielle statistikker på sin side: de viser at omrent all vold i samfunnet utøves av partneren, eller ex partner. Hun har valgt å vise tre situasjoner rundt dette: den eldre mannen som rett og slett blir trett av det han oppfatter som ‘mas’, den skilte middelaldrende politibyråkraften som fortsatt har tjenestevåpenet sitt i behold og den unge rasende og fresende dotten som blir tråkket på og tråkket på og som bruker mye av dagen på jakt etter bedre manns dop, les coke.
Av disse skikkelsene er det Bjørn Floberg som gjør sterkest inntrykk. Han spiller som han omtrent er på hjemmebane – på teaterets scene – i dette kammerspillet av en film. Gradvis lar han oss forstå at det er noe under, noe bakenforliggende som vi riktignok aldri får full innsikt i eller blir forklart. Denne balansegangen er nydelig gjort.
Inntrykk gjør også de brå kastene i Aksel Hennies schizofrene guttunge av en figur som på alle vis befinner seg nederst på stigen. Mye av rollefiguren er lagt opp rundt den sterke voldsutøvelsen han står for. Dette er nesten for sterk kost for enkelte. På den forestillingen vi så måtte noen forlate lokalet for en stund.
Den tredje historien er kanskje den som de aller fleste vil kjenne seg igjen i. Dette er som tatt ut av en verden med erfaringer som de aller fleste av oss har vært gjennom. Riktignok uten slutten. Men også denne føles troverdig.
90 minutter er en film som bevisst er lagt opp slik at det ikke akkurat er den store kassasuksessen man frir til. Men det blir som å gå i teater. Rollefigurene treffer oss og skaper en opplevelse av undring og gjenkjennelighet.
Et seriøst verk og en film du ikke går upåvirket fra.