Frodig tidsbilde

Sønner av Norge
norsk film fra 2011 basert på Nikolai Frobenius’ bok Teori og praksis
Sven Nordin, Åsmund Høeg, Sonja Richter, Trond Nilssen, Johnny Lydon (Rotten), regi: Jens Lien

Det er Rykkinn i Bærum på 70-tallet. Vi følger en avgjørende tid i den unge tenåringen Nicolays liv. Dramatiske ting skjer. Moren dør i en ulykke. Punken og Sex Pistols setter fyr på ungdommen og hormonene bobler. Sånn sett kunne dette være en fortelling om viktige ungdomsår i den unge Nicolai Frobenius‘ liv slik den bygger på hans ‘løgnaktige selvbiografi’ som han selv kaller sin bok Teori og praksis. Han har også stått for manus til denne filmen.

Men det er det slettes ikke. Det er noe langt mer. Det er en herlig, frodig og nesten rabulistisk historie hvor faren spilt av Sven Nordin gjennomfører en rolle hvor han ‘snur ting på hodet’, blir med i sønnens punkband og er full av påfunn og sprø ting. I bunn og grunn en absurd parodi på 68-generasjonens lettsindige liv og syn på samfunn og sex.

Selvfølgelig er heller ikke denne biten helt tatt ut av luften. Vi skjønner såpass at det kanskje også ligger noen sannheter bak denne utleveringen av buskaset av en overidealistisk arkitekt som heller synger Internasjonalen enn julesangene under den store høytiden hvor han selvfølgelig i følge sin ideologi serverer bananer til kalkunen.

Filmen gir oss en overflod av merkverdigheter og absurditeter som gjør at den får et frodig og svært underholdende preg, som eksempelvis scenene fra nudistleir i Sverige hvor han kjører rundt naken på gläsbygden i hjemmesnekra motorsykkel. Her er alle klisjeene på plass med frodig uthenging av 68’ernes syn på fri sex og realisering av seg selv. Orgonskapet hører selvfølgelig inn her.

Det er to sider ved filmen. Den vil helt sikkert ha en appell til alle de som var unge i de avgjørende årene på slutten av 70-tallet som den vil more alle oss andre. Her er mye Sex Pistols – og litt Oslo Børs. Det legges inn en drømmesekvens mot slutten hvor ingen ringere enn Sex Pistols-vokalisten Johnny Rotten (Lydon) forteller den unge Nicolay at alt er fortsatt ‘like råttent’.

Ungdomstida er skildret med varme og innlevelse. Vi får oss faktisk til å tro sterkt på denne ungdommen som knapt er i stemmeskiftet. Det har selvfølgelig mye å gjøre med spillet til Åsmund Høeg som imponerer sterkt. Her er tidskoloritten viktig og riktig, med blokkene på Rykkinn og konfrontasjonene med sossen (blåbæsjen) i Bærumsmiljøet. Det store er selvfølgelig utviklingen mot å slå ut armene i punk-bandet. Men vi får også snarvisitter innom ungdommens første flørt med knark, riktignok med svært uskyldige konsekvenser framstilt i denne filmen.

Jeg likte absolutt denne siden av filmen. Man er tross alt ikke eldre enn at det går godt an å kjenne seg igjen i miljøet, og i blokkene. Her tror jeg filmen vil ha lang rekkevidde.

Men der den scorer sterkest er etter min mening hvordan Sven Nordin framstiller den idealistiske arkitekt-faren. Han framstilles som uten virkelige holdepunkter i den faktiske verden og som en blåøyd idealist hvor det metafysiske og idealistiske med eksempelvis orgon-skapet har stor plass. Altså ikke prototypen på en tradisjonell ml’er, for å si det slik, men heller den tids frisosialist som ville det godt og leve etter Kardemomme-loven. Et sterkt strøk av anarkisme går inn her, noe som smittes over i sønnens opprør mot alt og alle.

Det er denne absurde og nærmest rabulistiske framstillingen som sikkert med sterk rot i virkelighetens verden gjør at dette blir en sterk men også fornøyelig film.

Denne må du få med deg! Vi lover god fornøyelse.