Capitalism: A Love Story
Regi og manus: Michael Moore
Det er neppe noen kjærlighetserklæring Michael Moore avleverer i sin nyeste film. Med Bowling at Columbine, Fahrenheit 9/11 og Sicko har han oppnådd et stort nedslagsfelt og fått en utrolig populariet. Ikke minst fordi han behandler sine temaer på en uvøren og uhøytidelig måte. Han gjør dokumentarstoff til underholdning.
Nå er han her igjen med en film som denne gangen går til kjernen. Nå er det selve det kapitalistiske systemet – grådighetskulturen – han angriper. Det siste året har han funnet mye å ta fatt i. I lys av finanskrisen som rammet USA kanskje kraftigere enn noe annet land tar han særlig fatt i det han mener er hvordan finansinstitusjonene rett og slett robber vanlige folk for deres penger og konfiskerer deres boliger.
Filmen avslutter med en jazzifisert versjon av Internasjonalen. Men Michael Moore er neppe blitt noen sosialist i vår betydning av ordet. Filmens sluttpoeng er en hyllest til den tilleggskonstitusjonen som daværende president Franklin Delano Roosevelt forsøkte å få gjenom rett før han døde i 1944, om alle menneskers rett til å ha et sted å bo, en jobb å leve av og muligheter til å bli tatt vare på ved sykdom eller alder, ting vi i Europa har tatt som en selvfølge helt siden Bismarck innførte den første sosiallovgivningen for 150 år siden, og som Barack Obama i dag strever med å få gjennom i USA.
Michael Moore er amerikaner tvers igjennom. Han står ikke tilbake for grove overdrivelser og spektakulære stunt som sprenger alle dokumentarens rammer om krav til ryddighet og anstendighet. Han er ikke saklig for å si det sånn men det er dette som gjør at filmene hans mer blir tankevekkende underholdning framfor kritikk med snert. For han lager show, gjerne med seg selv i hovedrollen. Selv med de alvorlige temaene han tar opp er hans filmer nærmere ren underholdning. Han går heller ikke av veien for stupide bajasserier som ofte kan oppfattes som pinlige.
Denne gangen er han kanskje mer preget av alvor og høytidelighet enn i sine tidligere filmer, og ikke bare fordi han lar prester og biskoper forkynne budskapet om det umoralske ved kapitalismen (seanser man må være amerikaner for helt å skjønne noe av). Han har ikke for mye av den uhøytidelige og fleipete snerten som vi husker ham fra tidligere filmer. Temaet han tar opp denne gangen er jo også mer grunnleggende enn hva vi er vandt til fra hans side.
Derfor blir det ikke bare ensidig og herlig venstrevridd underholdning ut av det. Vi tror ikke denne litt mer alvorlige formen er noe som kler Michael Moore best. Men han er fortsatt frekk og lite selvhøytidelig, om enn kanskje snerten ikke er så sviende som i tidligere filmer.
Selv om det altså ikke er topp Michael Mooreunderholdningsmessig og selv om du kan savner den slentrende tonen som preger hans tidligere filmer, er det likefullt mye en kan nyte godt av. To timers underholdning mot grådighetskulturen er langt fra bortkastet.
