Che – geriljalederen
USA/Spania/Frankrike 2009
Benicio Del Toro, Carlos Bardem, Victor Rasuk, regi: Steven Soderbergh
Den andre delen av Steven Soderberghs store filmepos om Che Guevera handler utelukkende om Bolivia-eventyret i 1967 hvor han også møtte sin død. Filmen bygger på hans dagbok som også er offentliggjort på norsk.
Dermed hopper Steven Soderbergh bukk over hva Che Gueveraforetok seg i tidsrommet 1965 – da han forsvant fra Cubas offentlige liv – til vi igjen møter ham i Bolivia i 1967. Vi vet i dag et han var i Kongo og forsøkte å kjempe der men ble meget effektivt møtt av CIA og sør-afrikanske leiesoldater. Det er sannsynlig at CIA var i stand til å spore ham fra han forsvant fra Cuba i 1965 til han møtte sitt endelikt i Bolivia i 1967. En spesialenhet fra CIA med erfaring fra Vietnam ble opprettet i Bolivia.
Filmen tar oss rett inn i hans ankomst i sivil til Las Paz i Bolivia og følger ham ut i jungelen i forsøket på å opprette en boliviansk geriljahær. Steven Soderbergh stiller ikke spørsmål ved hvorfor det mislyktes men underveis lar han det klart komme fram hva det skyldtes. Rett og slett fordi geriljahelten fra Cuba, argetineren, var en fremmed og ikke hadde røttene sine i fjell-landet Bolivia. Den mistroen han ble møtt med fra indianerne har nettopp bakgrunn i noe av det han forsøkte å kjempe imot: den åreslange mistroen mot alle disse hvite menn, gringos, som dukket opp fra tid til annen med alle sine planer og og ideer om et bedre samfunn. Noen med industrialisme og profitt lysende ut av øynene, noe som bare førte til at indianerbefolkningen fikk det klart verre, andre med idealistiske målsetninger om et sosialistisk samfunn med sykehus og helsetilbud.
Som film å betrakte er dette en grei framstilling som ikke legger noe til eller kaster større lys over begivenhetene i Bolivia i 1967. Den drøfter heller ikke årsakene til at han mislyktes, selv om det underveis i filmen ikke legges skjul hvorfor det gikk skeis.
Che Guevera er den nyere tids største ikon. Hans bilde ble på en måte et symbol for ungdomsopprøret og 1968-generasjonen. Den dag i dag selges t-trøyer med dette portrettet. Che ‘…symboliserer en hel tid og seksti-tallets ungdomsopprør. Under 68-opprøret i Frankrike og provos-demonstrasjonene i Nederland ble dette bildet brukt som samlende symbol...’ skrev vi i får omtale av den første filmen.
Det er også som den første blitt en lavmælt og ikke-prangende film. Noen ganger bikker det litt over da Steven Soderbergh ikke kan unnlate å dra paraleller på det ytre mellom Jesus-skikkelsen og Che. Steven Soderbergh lar mye av kjennsgjerningene rundt det som skjedde i 1967 passere som en slags revy. Glimtvis får vi vite at det Moskvatro kommunistpartiet ikke ville støtte Che Gueveras kamp, noe hans dagbøker er ganske entydige og fordømmende om. Vi ser også den sannsynlige episoden der de CIA-ledete bolivianske styrkene kommer på sporet av ham pga. uforsiktighet fra den antatte KGB-agenten “Tania” – Haydée Tamara Bunke Bider – som fungerte som hans kontaktperson mot det sivile samfunnet i Bolivia. Men filmen trekker ingen altfor entydige konklusjoner. Likesom i den første filmen følger vi slitet gjennom søle og regn, bare med den forskjell at Bolivia sånn sett er forskjellig fra Cuba, noe som avtegnes gjennom at bildene blir åpnere og friere, Bolivia er tross alt et fjell-land. Sånn sett er det en sympatiask og klart severdig film. Men noe nærmere mysteriet Che Guevera kommer den ikke. Var det slik det åpent ble spekulert i den gangen, at det var oppstått dype politiske motsetninger mellom revolusjonsheltene Castro og Che Guevera? At sistnevnte ikke kunne følge sin revolusjonsvenn i tilnærmingen mot Sovjet og hadde mer sans for den kinesiske siden?
Mye av dette er sannsynligvis spekulasjoner. For Che Gueveras handlinger viser klart og tydelig at han overså selve det fundamentale i det kinesiske synet på frigjøringskriger, at den måtte oppstå på grunnlag av folket selv og forholdene de levde under og ikke kunne importeres eller påføres utenfra.
Che Guevera måtte på forhånd vite at Bolivia var et meget fattig fjell-land hvor indianerbefolkningen ble grusomt utnyttet av multinasjonale selskap som bare var ute etter profitt. I gruveindustrien var det tradisjonelt organiserte arbeidere, men de var for svake, hadde ingen organisasjon og ingen erfaring i å føre kamp. I dag, førti år senere, har forholdene endret seg betydelig og Bolivia framstår som et slags ‘rødt’ territorium, men ikke som resultat av geriljakamp. Paradoksalt nok er det indianerne selv som sitter ved makten i ledelsen av fjell-landet. Men motsetningene til de multinasjonale selskapene og ikke minst til den lille men rike overklassen er fortsatt de samme.
Filmen kaster sånn sett ikke bare lys over en svært fascinerende skikkelse fra 1960-tallet. Den stiller oss også til alvorlig ettertanke om forholdene i Sør-Amerika i dag.
