W.
amerikansk film fra 2008
Med: Josh Brolin, James Cromwell, Ellen Burstyn, Elizabeth Banks, Toby Jones, Thandie Newton, regi: Oliver Stone
Det er blitt en sørgelig film om en sørgelig tid og en sørgelig president. George W. Bush går inn i historien som den desidert minst populære presidenten i amerikansk historie.
Verre enn det, han har satt i gang kriger på den andre siden av jordkloden som har kostet tusenvis av liv og påkostet et land ufattelige lidelser. Han ble valgt som president med færrest stemmer av de to kandidatene og det var bare takket være hans bror Jeb som Florida-guvernør at det ‘dukket opp’ stemmer som gjorde at Høyesterett – og ikke det demokratiske flertallet av folket – kunne innsette han som president. Han har også opprettet rene konsentrasjonsleire og tillatt at det har kunnet utvikle seg legalisert bruk av tortur mot politiske fanger. USA’s anseelse i verden har aldri stått på slik lavmål som nå.
Det er derfor lite som skiller personen George W. Bush fra de europeiske diktatorene på 1930-tallet – hvis man skal gjøre sammenlikninger. Mye av utvekstene er de samme, bare med den forskjell at USA fremdeles er et demokrati med tale- og ytringsfrihet. Og det er en vesentlig forskjell.
Filmskaperen Oliver Stone hadde derfor for seg et takknemlig emne da han skulle lage film om den avgående presidenten. Men dessverre må en si at filmen på lik linje med den hovedpersonen den skildrer har tatt farge av emnet. Oliver Stone har stått bak en rekke store filmer, blant annet om Vietnam-krigen og tidligere amerikanske presidenter. Men etter vår mening har han ikke maktet å pløye noe særlig dypt med denne filmen.
Vi følger den unge mannen som en bortskjemt pappagutt i sin oppvekst. Faren, den senere presidenten, måtte stadig redde ham unna skandalene og fengselet. Her går det i whisky, damer og vill bilkjøring. Til slutt får han nærmest et ‘lys fra oven’, en åpenbaring som gjorde ham til avholdsmenneske. Filmen beveger seg i kryssklipp gjennom hele hans karriere. Rystende er riktignok skildringen av det indre liv i hans regjering med haukene Rumsfeld og Dick Cheney. Colin Powell blir framstilt som denne klanens motstykke, en hederlig aldrende mann som blir manipulert og lurt til å framstå med påstander han senere må gå tilbake på.
Filmen kunne være en psykologisk skildring av denne pappaguttens vei til toppen og hans fullstendig miserable presidentgjerning, samt ikke minst hans utvilsomme store pappakomplekser. Men det blir trist – og sørgelig, likesom hele hans presidentperiode har vært. For amerikanernes del – som nå etter valget har tatt skjeen i en annen hånd og valgt en stikk motsatt president (håper vi) – hadde vi håpet at de hadde fått en en mer dyptgående skildring. Men dessverre.
