Arn – riket ved veiens ende
svensk film fra 2008
Joakim Nätterqvist, Sofia Helin, Stellan Skarsgård, Anders Baasmo Christiansen, regi: Peter Flinth
![]() Stillbildsfotograf: Erik Aavatsmark ![]() Stillbildsfotograf: Erik Aavatsmark Vår nordiske middelalderhistorie er spennende stoff. Salige Ibsen var en av dem som effektivt utnyttet dette i flere dramaer. Jan Guillou ga oss bøkene om Arn. Han hadde en klar hensikt med dem: først og fremst så tvil om vårt vestlige selvbilde i vårt syn på “de andre”, i dette tilfelle muslimene. Han tar tak i korsfarertiden og fører linjen videre til dannelsen av nasjonen Sverige. Da handlingen starter er Sverige stykket opp i forskjellige slekter mens Norge og Danmark er samlete og mektige riker. Danmark har til alt overmål Skåne. Kampen mellom slektene er derfor dominerende i handlingen, men i bøkene har også Jan Guillou gitt den lille vrien om at Sverige oppsto som resultat av muslimske håndtverkeres know-how når det gjelder krigskunst og kommende industri i utnyttelse av fossekraften og mineutvinning. Det er jo heller ikke så usannsynlig. Eksempelvis er de sensasjonelle seirene mot antatt overlegne dansker som hadde effektivt kavalleri, noe de underlegne svenskene ikke hadde, et resultat av å ha tatt i bruk en krigskunst som var helt fremmed i Norden på det tidspunktet, nemlig å “drukne” fienden i en sky av piler, en taktikk som ikke var ukjent i Midt-Østen.
Dermed bortfaller også mye av nerven i denne filmem bygget på Jan Guillous romanserie. Det som gjenstår er rett og slett en såpefortelling i verste TV-stil. Det blir rett og slett kjedelig etterhvert. Synd fordi Anders Baasmo Christiansen opptrer i denne filmen som norsk viking og gjør faktisk en respektabel innsats. Han skaper troverdighet som den lys-skjeggete nordbaggen som slåss like tungt og håpløst som en barsk viking.
![]() Stillbildsfotograf: Erik Aavatsmark De to filmene om Arn blir nå TV-serie, og det er vel det formatet de egentlig var tiltenkt fra starten av. Derved blir de tilpasset amerikansk såpemønster med bruk av tjukke klisjeer og lite dybde i persontegningen. Men likevel er det et lite snev av fascinasjon i nordisk middelalder. Dermed er det ikke bortkastet også å se denne filmen, og vi kan være ganske sikre på at vi ikke er ferdig med temaet nordisk middelalder. |
|
Kjell Moe kulturspeilet@pluto.no |