Indiana Jones og Krystallhodeskallens Rike
(Indiana Jones And The Kingdom Of The Crystal Skull)
Amerikansk actioneventyr fra 2008
Regi: Steven Spielberg / Produsent: Frank Marshall
Manus: David Koepp og George Lucas
Skuespillere: Harrison Ford, Shia LaBeouf, Karen Allen, Cate Blanchett, John Hurt og Ray Winstone
Produksjonsselskap: Paramount Pictures og Lucasfilm Ltd.
Spilletid: 2 timer 2 minutter
Aldersgrense: 11 år
Denne filmen har jeg ventet lenge på. Det har gått rykter om en fjerde Indiana Jones-film siden 1990, og nå har Steven Spielberg og George Lucas endelig gjort det. Jeg elsker Indiana Jones. Hvem gjør vel ikke det? Jeg vokste opp med Indy, Star Wars, E.T. og Back To The Future, og det er alltid stort å se en ny film av et sånt kaliber. Det føles nesten som man tar del i en viktig begivenhet, og man har lyst til at de skal være bra. Det er nesten 20 år siden forrige Indy-film, så jeg var selvfølgelig veldig spent. Jeg var mer enn spent. Jeg var vill av begeistring. Nesten på grensen til psykopatisk. Sånn sett kan du trygt si at forventningene var skyhøye.
Når jeg satt meg inn i kinosalen for å se Indiana Jones And The Kingdom Of The Crystal Skull ble jeg litt nervøs, og masse negative tanker flommet inn i hodet min; Tenk om den er dårlig? Harrison Fordhar blitt gammel, Steven Spielberg har blitt seriøs og George Lucaser… snål. Angsten vokste, og jeg så for meg en tynn story som drukner i dataeffekter, og jeg fryktet at den derre stemningen jeg elsker med Indy-filmene ville være borte. Det var like før jeg spratt ut av stolen og hylte av angst! Men så begynte filmen, og en beroligende følelse brettet seg plutselig over meg. Jeg følte meg liksom trygg. Etter to minutter begynte den geniale musikken til John Williams å spille i bakgrunnen, og plutselig dukket Indy opp…
Ah Indy. La oss snakke om Harrison Ford. Han dabbet (mildt sagt) av litt på 90-tallet, og han har egentlig aldri hentet seg inn igjen. På 80-tallet lagde han noen flotte filmer (blant annet Frantic), men så forsvant han bare plutselig. Og det føltes nesten som han hadde gitt opp i floppene The Devil’s Own, Random Hearts, Firewall og Hollywood Homicide(Gjesp!). Karismaen forsvant, og han var nesten ugjenkjennelig. Hvordan kunne mannen som gav oss Han-Solo, Deckard og Indy ende opp slik? Som en tørr advokat-lignende foreleser? Jeg var med andre ord redd for at han skulle legge skam på på Indy-serien. Men så begynte altså filmen: Og når Ford snudde seg mot kamera og tok på seg hatten, var det klart og tydelig at han ikke hadde mistet piffen. Han var plutselig den samme fyren jeg så opp til på 80-tallet. Litt gråere selvfølgelig, men han hadde den samme lekne utstrålingen, den samme kule væremåten, og viktigst av alt: Han hadde på seg de samme, skitne løvetemmer-klærne som setter prikken over i’en i disse filmene. Ford oppfører seg liksom litt annerledes når han har på seg hatten, pisken og den oppknappede skjorta. Nesten som James Bond gjør ikledd smoking. Ford viste seg faktisk å være så kul i denne filmen, at jeg herved trekker tilbake alt det negative jeg noensinne har sagt om ham. Vel, bortsett fra Hollywood Homicide da. Herregud mann!
Indiana Jones And The Kingdom Of The Crystal Skull virket altså lovende fra første sekund, og jeg sank lettet ned i setet og nøt comebacket til Indy. Og vet du hva? Det var en herlig følelse. Denne gangen reiser han på ekspedisjon rundt i verden for å finne en krystallhodeskalle som visstnok fører til en by som består av rent gull. Men han er ikke alene i jakten. Sovjetiske agenter (ledet av en streng Cate Blanchett) tror at krystallhodeskallen kan hjelpe Sovjet til å få verdensherredømme.
Cate Blanchett er en god skurk, og hun kan til og med måle seg med Belloq, Elsa og Donovan, og hun prater dessuten med en sexy sovjetisk aksent. Sidekicken til Indy denne gangen er tenåringen Mutt, en rocka motorsykkelfyr med Elvis-sleik (spilt av Shia LaBeouf fra Transformers). Han er litt innpåsliten innimellom, men han er helt ålreit. Det bør derimot nevnes at han står for de største bommerten i filmen, blant annet en pinlig Tarzan-spøk, hvor han svinger seg rundt i trærne som en apekatt. Dårlig sekvens, men det kunne ha vært mye verre, så la oss ikke rakke ned på detaljer. Apropos detaljer. Det er mange småting i filmen som hinter til forgjengerne, og sånt er jo alltid gøy. Du får blant annet se arken fra Jakten På Den Forsvunne Skatten. Jeg skal selvfølgelig ikke ramse opp alle småtingene her. Sånt er jo gøyest å få øye på selv. Men det var altså artig å mimre litt tilbake litt på de gamle filmene. Det var forresten godt å se Marion Ravenwood igjen, og Karen Allen som spiller henne har heller ikke forandret seg så veldig.
Filmen er ikke på langt nær så voldelig som forgjengerne. Skurkene blir ikke smeltet av Guds makt, Indy blir ikke servert avkjølt apehjerne til middag og Mola Ram røsker ikke ut hjertet på folk og brenner dem levende. Jeg har sans for de voldelige scenene i 80-talls Jones, men det gjør ingenting at denne filmen er mer barnevennlig. Det er likevel masse action i filmen. Spielberg girer ofte opp og kjører full fart, og han serverer mange oppfinnsomme og lekne sekvenser. Deriblant en tøff scene med noen ekle kjempemaur, og ikke minst; en ellevill scene på det derre lageret som vises på slutten i Jakten På Den Forsvunne Skatten. Jeg beundrer måten Spielberg bygger opp actionscener. Han pøser på med diverse farer og hindre, og helten finner alltid på en eller annen morsom måte å trenge forbi dem. Det er nesten som et musikalsk stykke som bygger seg opp, og underveis popper det frem originale detaljer, som etter hvert fører til et morsomt og underholdende klimaks. Slik er det i alle filmene hans, og denne er intet unntak. Det jeg likte best med filmen, er det faktum at Spielberg & Co faktisk har KLART å lage en Indiana Jones-film som minner om de andre, og som passer godt inn i serien. Jeg ble overrasket og overlykkelig over at de har klart å gjøre det såpass bra.
Taglinen for The Temple Of Doom var ”If adventure has a name – it must be Indiana Jones”. Det gjelder fortsatt her. Indiana Jones And The Kingdom Of The Crystal Skull har den samme eksotiske tonen som forgjengerne, og du får skikkelig eventyrlyst av å se den. Vi har vel alle drømt om å være en skattejeger som Indiana Jones, og reise ut på eventyr og oppleve storartede ting. Det ligger trossalt masse eldgamle skatter begravd under jord, sand og hav som bare venter på å bli oppdaget… Men nå sporer jeg kanskje av litt her, så tilbake til filmen: Hvis du er Indiana Jones-fan, kommer du sikkert til å like denne også. Hvis ikke er det noe galt med deg. Den eneste negative følelsen jeg satt igjen med etter filmen var; Hvorfor ventet de så lenge med å lage den. I løpet av filmen snakkes det om etpar eventyr som Indy har vært på. Det hadde vært moro å sett dem, i stedet for å bare hørt om dem. Men når det gjelder disse Indiana Jones-filmene tar man det man får, og slikker tallerkenen ren etter man er ferdig. Til syvende og sist er dette enda en klassiker i serien, som folk flest kommer til å omfavne som babyen sin og se om og om igjen. Fantastisk film.
Dan Larsen
