Rambo
Amerikansk action fra 2008
Regi: Sylvester Stallone
Skuespillere: Sylvester Stallone og Julie Benz,
Produksjonsselskap: Lionsgate
Aldersgrense: 18 år / Spilletid: 1 time 33 min.
Rambo! Navnet alene har en slags legendarisk klang. Alle vet hvem han er, men altfor få tør å innrømme at de digger ham. Personlig er jeg en febrilsk fan, og jeg oppdaget først Rambo på midten av 80-tallet. Ah, det var en flott tid; Samantha Fox var foxy, Michael Jackson var svart og videorevolusjonen var i ferd med å ta helt av. De to første Rambo-filmene var de mest populære filmene på hele markedet, og de endret synet mitt på film for alltid. Jeg hadde aldri sett noe slikt før. Okei, jeg hadde sett tøffe actionfilmer, men aldri noe så overdramatisk og vilt. Fra første sekund brøler Rambo-filmene: ”Hold kjeft! Jeg skal underholde deg i hjel!” Deretter gjør de nettopp det. Og denne nye Rambo-filmen er intet unntak. Så, ikke hør på snobbete avisartikler som gjør narr av filmen. Dette er soleklart den beste Rambo-filmen siden en’eren.
John Rambo har bosatt seg uti jungelen i Thailand, og han lever i fred og ro. Han livnærer seg ved å fange og selge slanger, og han har for lengst trukket seg tilbake fra yndlingshobbyen sin; krig. En gruppe misjonærer er på vei til det krigsherjete Burma, hvor de skal forsyne en flyktningsleir med medisiner, mat og religion. Men det viser seg at det burmanske militæret har minelagt veien. Derfor trenger de hjelp av Rambo og den stilige båten hans, for å komme seg dit. Han guider dem (litt motvillig) oppover elven, og sørger for at de kommer seg vel frem. Men så bryter helvetet løs: Flyktningsleiren blir angrepet av militæret, og misjonærene blir kidnappet. Dermed må Rambo nok en gang ut i krigssonen.
Sylvester Stallone har (i likhet med fjorårets Rocky Balboa) regissert Rambo. Regien er røff, skitten og overraskende realistisk (til å være en film av dette kaliberet). Stallone røsker tak i deg fra første sekund, og han åpner filmen med ekte filmsnutter fra krigen i Burma. Sterke sådanne. De slår deg hardt i fleisen, mens den dundrende musikken pirrer helt inn i hjerterota. Resten av filmen bevarer den samme røffe tonen, og innimellom går den så langt at den sjokkerer. Unger blir blåst i filler, folk blir spist av griser og innvoller tyter ut overalt.
Nei, Rambo er definitivt ikke en film som koser deg på kinnet og duller med deg. Det er faktisk DEN voldeligste filmen jeg har sett på kino på lenge (!) og flere av dødsscenene er som tatt rett ut fra en hardbarka skrekkfilm. Krigsscenene er ufine og ondskapsfulle. Men vet du hva? Det er krig også. Så hvorfor finpolere det? Noen vil nok hakke på filmen fordi den er FOR voldelig. Men å gjøre det, er som å slakte Disney-filmen Biler, fordi det er for mange biler i den. Eller som å slakte dokumentaren Pingvinenes Marsj, fordi det er for mange pingviner med i den. Med andre ord; fullstendig idiotisk. Og slik jeg ser det, kan ikke en Rambo-film bli for voldelig. Den ekstreme volden er en viktig del av storyen. Ikke bare for å vise frem tøffe actionscener, og ikke bare for å vise hvor grusomt det er med krig. Men mest av alt: For å vise de indre demonene til den sinte helten.
Dagens actionhelter gjør ingenting for meg. Men old-school tøffinger som Rambo, er langt mer vanskelig å spille. Ytterst få kan gjøre det riktig, og mange har feilet. Men det er bare èn mann som har gjort det perfekt, og det er altså Sylvester Stallone. Prestasjonene hans i Rambo-filmene er de mest perfekte rolletolkningene du noensinne kommer til å se innen actionsjangeren. Og det er hovedsakelig takket være Stallone at disse filmene kommer til å bli husket i lang tid fremover. Han lager sinte grimaser (som oser av et indre raseri) på et skyhøyt nivå, som INGEN kan måle seg med. Og selv om han er over 60 år i denne nye filmen, er det mer futt i ham enn de fleste trettiåringer. Det er bare synd at han aldri får den hederen han fortjener for denne legendariske rollefiguren.
For å gjøre en actionhelt så bra og (ikke minst) så minneverdig som Rambo, kreves det en viss forståelse av rollefiguren. Det holder ikke å bare bokse skurker i trynet. Og tøffheten måles ikke bare i hvor macho helten er. Tøffheten måles hovedsakelig i heltens sorger og tristhet. En ekte actionhelt er en kriger med et knust hjerte. En kriger som har allerede har kjempet harde slag. Kjempet for verden. Men så har verden knust hjertet hans i småbiter. Verden har sparket ham rundt i søla og ødelagt ham. Men likevel står han oppreist med haka hevet høyt, og sorgene bruker han som inspirasjon og motivasjon til å fortsette. Han har sett det verste i folk, men hans omsorg for andre (selv om det er begravd i sinne, hat og frustrasjon) inspirerer ham til å kjempe videre. Og uansett hvor ofte verden knuser hjertet hans, fortsetter han å kjempe. Hvorfor? Rett og slett fordi han bryr seg.
Det du hovedsakelig lærer av disse filmene er; ”Ikke kødd med Rambo”. Det er nesten som de derre dokumentarene på Animal Planet. Hvis du putter hodet ditt inn i munnen til ei løve, eller pirker borti ei krokodille, er det en mulighet for at den ene eller den andre kommer til å spise deg til middag. Og hvis du truer Rambo på en eller annen måte, sparker han ut tennene dine, brekker nesa di og ser dritkul ut mens han gjør det. Med det i tankene, er ikke dette en film for folk som søker lærdom. Og den passer ikke for bitre kjerringer og nedlatende tufser som kaller seg for filmanmeldere. Å sende slike folk på en film som dette, er som å sende satanister i kirka. Unødvendig, ubegripelig og rett og slett forbasket dumt. Rambo er ment for film-FANS, ikke for film-SNOBBER. Dere vet hvem dere er.
Dan Larsen
