Arn – tempelriddere
svensk film fra 2007
Joakim Nätterqvist, Sofia Helin, Stellan Skarsgård, Michael Nyqvist, Milind Soman, Nicholas Boulton, Gustaf Skarsgård, Fanny Risberg, Bibi Andersson, Simon Callow, Vincent Perez, Sven-Bertil Taube, regi: Peter Flinth
Man skal aldri bedømme en film etter boka den er laget over. Film og bok gjør bruk av vidt forskjellige virkemidler og derfor kan det være urettferdig å sette det ene opp mot det andre.
Derfor må du ikke uten videre se denne første av to Arn-filmer ut fra hva du opplevde da du leste bøkene. Det blir ikke riktig, filmen er ikke boka. Jan Guillou får plass til langt mer i sine bøker om middelalderhelten Arn Magnusson enn hva denne første filmen på to og en halv time får til.
Men en film oppnår langt mer gjennom bilde og musikk. Derfor kan vi notere at filmen langt på vei er en vellykket skildring av Sverige i middelalderen fra andre halvdel på 1100-tallet til begynnelsen av 1200-tallet. Den andre delen av historien som berettes her, Arn som tempelridder i korsfarertidens Midtøsten, får derimot ikke løftet seg som historie i denne første filmen. Vi får i så fall vente til neste film til høsten.
Men denne filmen er effektiv filmunderholdning, den holder seg absolutt. Den palletten som brettes ut dreier seg om middelalderens Sverige, den tid da Sverige var stykket opp i forskjellige mektige ætter, en enhetlig kongemakt var riktignok i ferd med å etableres men store deler av landet tilhørte enten Danmark i sør eller Norge i vest. Historisk faller Sverige i så måte tilbake i forhold sine to naboer. Det var ikke før i middelalderen, da denne filmens historie tar til, at Svearikes historie for alvor starter.
Jan Guillou har diktet opp sin person Arn Magnusson men han har lagt han inn i korrekte historiske omgivelser. Arns onkel er eksempelvis Birger Brosa, en historisk person som kom til å bety mye for Sveriges samling til ett rike. Arns sønnesønn, Birger Jarl, var mannen som historisk kom til å bli Stockholms grunnlegger. De slagene Guillou forteller om mot danene skjedde også i virkeligheten.
Forfatteren legger handlingen til Gøtaland, området rundt de store sjøene Vännern og Vättern. Det var her Sveariket oppsto. I den neste filmen får vi sannsynligvis en skildring av hvordan Sverige ble bygget opp gjennom kopperverk og jernutvinning.
Jan Guillou fikk ideen til filmen etter at han i et par uker var på reportasjereise utenlands og bare hadde anledning til å se på CNN. Han syntes rett og slett denne vestlige propgandaen – svart/hvitt-tenkingen og sneversynet – var for drøy og mente han burde gjøre noe med det. Dermed oppsto ideen om Arn Magnusson, en middelalderhelt som skal vise at kongeriket Sverige bare kunne oppstå med de kunnskaper og hjelpemennene – muslimer – som korsfarerridderen tok med hjem etter sitt lange opphold i Midt-Østen. Sverige som industrimakt er altså en følge av arabernes kunnskaper og håndtverkerferdigheter, ifølge Guillou.
Dette perspektivet får vi ikke se i denne første filmen. Det virker som om filmen er laget med TV spøkende i bakgrunnen – og her kommer amerikanske TV-serier og kravet til lettfattelig og grovtegnet såpeserie farlig nær. Det blir underholdning på godt og vondt. Mye av det Jan Guillou forteller om finner ikke vei inn i filmen, hvor er eksempelvis de øldrikkende og brautende karfolka? Derimot får vi en godt fortalt historie om de to unge elskende, Arn og Cecilia. Og det er dette som bærer filmen. Vi løftes ikke av de spektakulære scenene fra Midt-Østen, derimot fengsles vi av skildringen av middelalderlivet i Sverige, og de harde bud Cecilia ble utsatt for i klosteret.
En rekke ledende krefter inntar mindre og litt større roller. Sven Bertil Taube er eksempelvis biskop og du kjenner ham ikke igjen før du hører stemmen. Bibi Andersson er ekkel og menneskevond abbedisse. Stellan Skarsgård spiller Birger Brosa. Hovedrollene inntas av Joakim Nätterqvist og Sofia Helin. De spiller imponerende godt og har mye av æren for at denne filmen lander trygt på beina.
Filmene om Arn er det største filmprosjektet noengang i Norden. Selv om det står forfatteren til ære for at det dras fram viktige deler av svensk historie og dramatisere den er det ikke å skjule at historien i hans andre naboland – Guillou er halvt norsk – er langt mer spennende og inneholder scener som fenger atskillig mer. Hvem tør å gripe fatt i dette?
Inntil videre, dette er en film som holder til to og en halv times kinounderholdning. Det er masse å innvende, at den blir for langtekkelig og at Hollywood/TV-normen ligger for tjukk over den eksempelvis, men du vil ikke kjede deg. Det er kort sagt middelalderhistorie fortalt på spennende og underholdende vis.
Og det er det viktigste.
