Kulturnyheter

Mein Führer – Den virkelig sanneste sannheten om Adolf Hitler

Mein Führer – Den virkelig sanneste sannheten om Adolf Hitler 
Tysk film fra 2007
Med: Helge Schneider, Ulrich Mühe, Sylvester Groth, Katja Riemann, Adriana Altaras Regi: Dani Levy

Mein_Fuhrer2Mein_Fuhrer9En uvanlig film. Her har alvoret veket plassen for burlesk og rabiat komedie. Det er faktisk blitt så surrealistisk at humoren rett og slett stivner til et grotesk flir. For det er mye med nazismens forbrytelser det føles dårlig å spøke med. Noe av dette er rett og slett de systematiske jødeutryddelsene.

Men mye av filmen er sterkt underholdende i sin tone. De sterkt humoristiske elementene blir tatt på kornet for hva det er. Og det gjør lykke, for de stadig Heil Hitler-hilsnene har sin groteske effekt. Så tatt ut blir dette poenget at det på slutten innføres som Heil Jeg. Filmen blir heller ingen platt Mel Brooks-komedie.

Tysk film har de siste årene valgt en svært ærlig og selvransakende linje, noe som også har resultert i Oscar-priser. Filmer om Hitlers siste dager – Der Untergang – og sist den sterkt selvransakende filmen om Stasi har vært betydelige. Men nå mener man tydeligvis at alvoret skal få vike plassen for humoren.

Mein_Fuhrer1Det er også nylig avdøde Ulrich Mühe som spilte den angrende Stasi-offiseren i De andres liv som opptrer som den jødiske toppskuespilleren og talepedagogen i denne filmen.

Mange scener fungerer helt fornøyelig, men det lar seg likevel ikke skjule at for undertegnete ble det en film med en liten bismak. For går det an i virkeligheten å spøke med utryddelsen av seks millioner jøder som bakteppe?

Til å begynne med fornemmer vi også Chaplin i bakgrunnen. Hans herlige Diktatoren er fremdeles den beste filmen hvis man først skal le av nazismens burleske og umenneskelige sider. Chaplin fikk langt på vei til det som dagens filmmakere ikke makter. Balansegangen mellom det groteske og menneskelige holdes oppe til en dirrende sluttappell i denne 40-talls filmen.

Mein_Fuhrer3I dagens film blir appellen heller flat i en sluttscene som famler sterkt for å finne fotfeste. Men før vi kommer så langt byr filmen på dels storartet underholdning.

Mein_Fuhrer4Historien i denne filmen handler om en fører som er sterkt deprimert og ute av seg. Vi skriver desember 1944 og han har med rette følelsen av at alle er i mot ham mens undergangen nærmer seg. Propagandaminister Goebbels kommer da på tanken om å hente en fremragende jødisk skuespiller ut av konsentrasjonsleiren slik at han kan bruke sin erfaring som skuespiller til å gi føreren tilbake selvtilliten og den rette pondus.

Her er vi langt på vei inne i et absurd drama med en vellykket setting. Filmen raljerer også med skuespillermetoder og teorier for gestaltning som peker langt utover filmens ramme. Propagandaministeren skal så gjennomføre det perfekte teater, det nedbombete Berlin skal bygges opp med pappkulisser langs hele kjøreruten føreren foretar slik at han skal få tilbake trorn på den endelige seier. Fram fra ruinene vokser det fram teaterkulisser slik at den prøyssiske hovedstadden igjen skal framstå i sin fordums prakt. Potemkins kulisser på nytt!

Filmen fungerer også fordi den raljerer med føreren som person, som i Chaplins film. Han framstilles som en sengevætende ynkelig person langt fra über-Mensch-idealet.

Men den lille dirrende følelsen av ubehag som var der helt fra starten ble for alvor utløst under den haltende sluttscenen. Likefullt vil vi anbefale filmen for det er langt på vei stor underholdning og i store deler av den lar vi oss more.

Sjekk også

Hvite menn i Afrika

Nå ruller filmen over kinoene land og strand rundt. Det er en fortelling om to …

Sterkt og sjokkerende

Det er en film som nærmest slår tilskuerne i svime. Den er hard, sjokkerende og …