Death Proof
Regi og manus: Quentin Tarantino
Genre: Action
Skuespillere: Kurt Russel, Rosario Dawson, Naveen Andrews, Steve Arshad, Michael Bacall, Quentin Tarantino og Zoe Bell
Produksjonsselskap: The Weinstein Company Spilletid: 1 t. 54 min. Distribusjon: SF Norge Produksjonsår: 2007 Aldersgrense: 15 år
Grindhouse er (dersom du ikke har fått det med deg) en ny film av Quentin Tarantino og Robert Rodriguez. Det er en Double Feature. Altså to filmer i èn, med en spilletid på over tre timer til sammen. De to spennende regissørene har lagd hvert sitt bidrag. Hver sin film. Men kinoene har bestemt seg for å splitte dem opp, og vise dem hver for seg. Førstemann ut er Quentin Tarantinos Death Proof.
Kurt Russell spiller Stuntman Mike (kult navn!), en arrete psykopat som forfølger- og myrder vakre damer i en spesialbygd og stuntbil. Første halvdel av filmen utspiller seg i Texas hvor de tre foxy bertene Butterfly, Shanna og Jungle Julia (enda et kult navn!) blir introdusert for den ravende gale stuntmannen og bilen hans. Etter å ha fått en minneverdig- og sexy lap-dance fra Butterfly, bestemmer Stuntman Mike seg for å terrorisere de tre bertene med bilen sin. Jeg skal ikke røpe for mye, men etter litt intens kjøring, krasjing og skriking, går filmen videre til andre halvdel. Vi befinner oss plutselig i Tennessee, hvor Stuntman Mike plager fire (litt annerledes!) damer med den dødssikre (death proof) bilen sin. Det er dermed duket for den mest intense bilsekvensen noensinne. Ja, den er til og med mer imponerende enn biljaktene i French Connectionog Vanishing Point. Mine damer og herrer, vi har en ny kandidat til tidenes beste biljakt-scene. I løpet av scenen, kommer du nok til å tenke ”Bare stopp bilen, dumme kvinnfolk!” etpar ganger. Men bare slapp av, fordi scenen ender ikke slik du tror!
Regien er førsteklasses hele veien. Masse zooming, stilig klipping og (best av alt) en hakkete filmrull – så du får øyeblikkelig følelsen av at du ser noe røft og skittent. Til å begynne med, er det etpar lange scener med masse dialoger, men det blir etter hvert mer og mer intenst, da du blir introdusert for en av filmhistoriens mest interessante stalkere Stuntman Mike! Og med det i tankene, har ikke Tarantino lagd en film for rynkete damer med blått hår, eller for snobbete kritikere som mener at filmer må ha et budskap. Dette er trossalt GRINDHOUSE. Og hvor kommer så det begrepet fra, spør du?
Grindhouse var kinoer på (hovedsakelig) 70-tallet som viste to filmer til prisen av èn. Som regel var det cheezy- og blodige lavbudsjettsfilmer innen action, horror, science fiction, spaghettiwestern, kung-fu og sexsjangeren. Altså filmer som skiller seg ut, og som ikke er passende i de ”ordentlige” kinoene. Det er klart- og tydelig fra første sekund, at Tarantino elsker sånt. Men de som kaller ham for en rip-off bør skjerpe seg. Han kopierer ikke disse filmene. Han er bare påvirket av dem. Av filmer som han elsker. Og du kan se at han forstår skjønnheten i de møkkete exploitation-filmene fra 70-tallet, og du kan føle hans kjærlighet for disse sære kultklassikerne i hver eneste kameravinkel i Death Proof. Men han gir alltid filmene sine en struktur vi aldri har sett makan til. Noe helt nytt. Og Death Proof er sånn sett, en av hans aller mest originale- og imponerende filmer så langt. Det er delvis en slasher, delvis en giallo, delvis action, og delvis roadmovie. Den er alt det der. Men samtidig noe helt nytt. Jeg har nemlig aldri sett en film som dette. Jeg har aldri sett en Death Proof før, og jeg tviler på at noen kan peke ut en film som Tarantino har kopiert her. Jeg ser riktignok noen elementer i Death Proof, som han har lånt fra andre filmer. Men han har kommet på helt nye måter å gjennomføre dem på.
Filmen er spekket med alt som Tarantino-filmene er kjent for: Stilig musikk (blant annet soundtracket fra Dario Argentos klassiker The Bird With A Crystal Plumage), vold, vennskap, velskrevne dialoger, en gjesteopptreden av ham selv og sist men ikke minst: Gjenopplivning av en skuespiller fra gode, gamle dager. Tarantino har tidligere pustet nytt liv i B-film skuespillere som Pam Grier og Sonny Chiba. Denne gangen er det Kurt Russells tur. Og han er veldig lik Snake Plissken i denne filmen. Du vet, karakteren han spilte i Escape From New York. Han er morsom, truende, karismatisk og en skikkelig badass i rollen som Stuntman Mike. Og å se ham flørte med kvinnene, er som å se en kobraslange leke med byttet sitt. Resten av skuespillere er også bra, og den mest minneverdige (bortsett fra Mr.Russell) er ”the one and only” Rosario Dawson fra Sin City. Min fascinasjon av denne vakre kvinnen har blitt kraftig forsterket med Death Proof. Og det er ikke bare fordi hun er ei het berte. Og heller ikke bare fordi hun er en pokkers god skuespiller. Men hovedsakelig fordi hun er den mest sympatiske- og mennesklige rollefiguren i hele filmen, og hun er helt klart filmens hjerte- og sjel.
Yesss! Endelig har det kommet en film som kan gi kultfilmer fra 70-tallet et godt rykte! Dette er årets kuleste film, og en av de kuleste noensinne. Den eneste måten filmen kunne ha vært kulere på, er dersom Butterfly hadde gitt meg en lap-dance mens jeg så filmen. Dersom du forstår deg på kultfilmer fra 70-tallet som Hitch-Hike, The Candy Snatchers, Torsoog Dirty Mary Crazy Larry er denne filmen midt i blinken for deg. Og dersom du ikke har sett (eller hørt om) de overnevnte filmene, har du en jobb å gjøre. Lov meg at du tar en titt på disse fascinerende filmene. Det er helt klart en kunstform, uansett hva snobbete kritikere sier. Så grav dypere i kultfilm-universet. Det er et flott sted, hvor film er FILM og ikke bare overproduserte glansbilder med fancy dataeffekter.
Robert Rodriguez sitt bidrag til Grindhouse er en zombiefilm. Den kommer i neste måned, og har fått tittelen Planet Terror. Gleder meg.
