Tryllefløyten,
britisk film fra 2007 etter Mozarts opera
Joseph Kaiser, Amy Carson, René Pape, Lyubov Petrova, Silvia Moi, regi: Kenneth Branagh
Kenneth Branagh har med denne filmen tatt sats og skal servere oss Mozarts opera Tryllefløyten som spillefilm. Det vil si, som filmatisert opera, tro mot partituret og Mozarts musikk.
Det begynner riktig bra med Mozarts ouverture. Kameratet sveiper over i det store panoramaet. Vi befinner oss i et skyttergravslandskap under den første verdenskrig. Nattens dronning kommer med sin høye C som en Donald Sutherland stående oppreist i en stridsvogn. Tamino er en ung offiser som blir reddet av Papageno som ikke er fuglefanger men fuglepasser som holder kanarifugler for å påvise giftgasser i skyttergravene.
Så baller det på seg. Mozarts og Schickenhauers eventyropera får seg en noenlunde realistisk drakt i setting anno 1917. Og Kenneth Branagher trofast mot britiske regitradisjoner i den forstand at her snues det meste på hodet og det ene kostymet og settingen hippere enn det andre viser seg foran oss.
Selv historien er fra før ikke helt enkel. Den er laget som en eventyrfortelling og prototypene god-dårlig er skikkelig markert slik at publikum får mulighet til å følge med. Dette sammen med den vanvittig herlige musikken forklarer operaens suksess for litt over to hundre år siden. Men Kenneth Branaghs realistisk-moderne versjon greier på en måte å hviske delvis ut det ene momentet i dette. Tilbake står musikken og mange situasjoner som kunne være prisverdige nok i seg selv. Det sier nesten seg selv at det blir en drøy kost for det vanlige kinopublikummet å måtte oppleve to timer filmet Mozart.
Men det andre publikummet – de som fra før liker Mozart og Tryllefløyten – antar vi vil ha en alldeles herlig opplevelse med dette. Musikken er en grunnmur som alene er grunn god nok for å oppleve denne filmen. Vi fikk med oss at Chamber Orchestra of Europa spiller med James Conlon som dirigent. Ta da med et gode sangsolister bærer godt. En av dem heter Silvia Moi og er fra Kristiansand uten at hennes vanligvis bløte skarring forstyrrer på de få talepartiene hvor hun som Papagena har dialog.
Filmlanseringen her hjemme er et skoleeksempel på hvordan det ikke skal gjøres. Ingen informasjon om hvem som spiller – eller synger hva, hvilket orkester, dirigent osv. Det virker som om man ikke ønsker at operaentusiaster skal se den, og at resten av kinopublikummet skal holde seg unna.
Men vi hadde to hyggelige stunder i selskap med Mozarts musikk. Det er grunn god nok.
