Brev fra Iwo Jima (Letters from Iwo Jima)
Ken Watanabe, Kazunari Ninomiya, Shido Nakamura, Ryo Kase, Hiroshi Watanabe, regi: Clint Eastwood
Av de to filmene han laget om Iwo Jima, er dette utvilsomt dette den sterkeste. Clint Eastwood overrasker sterkt om dagen. Han er bare ikke inne i bildet foran helgas utdeling av årets Oscar, men med denne filmen er det riktig å si at han føyer seg inn i rekken av de helt stor filmskaperne gjennom tidene.
Det tok ikke mange minuttene før jeg klart assosierte med andre store filmfolk som eksempelvis Bondartsjuk i hans store epos-mammut av en krigsfilm men også andre store russiske filmskapere som skildrer krigens gru og elendighet. Det er samme måten å la en episk handling følge de store begivenhetene og samme storslagne måte å behandle det store krigsdramaet på. Dette er rart å si om den personen som mer enn noe annet framsto som macho-mannen og eksponenten for vår vestlige ‘tøffhet’ i sine tidligere filmer som skuespiller. Men han har med sine to filmer om Iwo Jima skapt filmhistorie.
Han har også gjort noe mer. Såvidt jeg vet er det første gangen at en filmskaper på denne måten har gått inn og beskrevet krigen sett fra motstanderens – fiendens – side så grundig og så ærlig. Uten omsvøp forteller han en historie som fullt og helt er lagt i hendene på de japanske fortellerne. Og filmens dialog er på japansk!
Med sine to filmer om Iwo Jima har Clint Eastwood utvilsomt skapt filmhistorie. Den første filmen var sett fra amerikanernes side. Men her skildret han ikke heltene slik det er forventet i tradisjonelle krigsfilmer. I stedet går han bak fasaden og leverer et avslørende dokument om den andre siden av amerikansk heltebygging. Glorifiseringen fikk seg en annen og mer ubehagelig side.
Med denne andre filmen går han langt videre. Her spar han opp brev som ble funnet nedgravd mange år etterpå på krigsøya. Det er japanske soldater som usminket forteller sin historie i disse brevene. Vi følger mange sjebner, også den idrettshelten som var med i olympiaden i Los Angeles i 1932 og vant gull i sprangriding.
Filmen forteller uten omsvøp den grusomme historien om hvordan den golde vulkanøya ble en blodig grav for 7000 amerikanske og 20000 japanske soldater. Det var her noen av de blodigste stridighetene i den annen verdenskrig sto og bildet av soldatene som endelig heiste det amerikanske flagget ble også et ikon som ble brukt for alt hva det er verdt i USA. Den første filmen skildret denne flaggheisingen og det som fulgte etterpå. Denne andre er en blodig men etsende beretning om krigen sette fra fiendens side. Begge filmene skildrer krigens gru og elendighet. De er sterke antikrigsdokumenter.
Ta da med i tillegg at denne filmen også er filmhistorie. Den er et ærlig og grundig arbeid som viser krigen sett med ‘de andres’ øyne. Du ser det du fra før visste, at krig er krig og meningsløs i enhver forstand. Men om du får dette bekreftet er dette likevel et dokument som skriver seg inn i filmhistorien.
Denne filmen er forøvrig spilt inn på Island. Filmen er holdt i helt nedtonete farger, på grensen mot det grå som omtrent det går an å komme. Det er nesten så du får opplevelsen av å se en svart-hvitt film. Det bare forsterker realismen.
