Mars og Venus
norsk film fra 2007
med: Pia Tjelta, Thorbjørn Harr, Jon Øigaarden, Anders Baasmo Christiansen, Henriette Steenstrup, Silje Torp Færavaag, Helena af Sandeberg, regi: Eva F. Dahr
Dette er en god film. Det er mer enn hederlig å komme ut av det med et så godt resultat som Eva Dahr og filmskaperne har gjort med denne filmen.
De velger et tradisjonelt emne, kanskje et som er litt for for traust og vanlig. Men det handteres på en slik måte at du ikke kjeder deg. Og det bys heller ikke opp på plutselig uvandte og overmorsomme poenger. Fiffigheten her er at man har valgt å begrense seg. Man svinger ikke for høyt med buen, ei heller med andre ting.
Replikkene glir lett. Noen ganger kaller de helt opplagt på smilet, men det er heller ikke med den sprudlende dialogen at denne filmen scorer. Filmen har et lykkelig følge av et par eksellente skuespillere og de to hovedpersonene, Pia Tjelta og Thorbjørn Harr, må finne seg å ta sitt av superlativene for sin innsats. En betydelig del.
Eva Dahr har valgt seg et manus som tilsynelatende kunne grense inn på ettermiddagsunderholdningen i våre kommerse kanaler. Men elegant greier hun og skuespillerne å sno seg unna de verste platthetene og selvfølgelighetene. Filmen har nerve fordi den viser sitt tema på en ordentlig og ukunstlet måte.
Alt er der selvfølgelig. Disse episodene og problemstillingene har vi sett tusen ganger før. Vi opplever ikke ny filmkunst som kaster funklende stjerner over en ubrøytet vei. Sant å si kan det hele være forutsigbart, kanskje ikke helt utenom akkurat slutten. Men også denne ligger i kortene, om enn ikke med samme dristighet som Ibsen for hundreogfemti år siden.
Kort sagt dreier det seg om det unge paret som er godt etablert med små barn og gode jobber. Hennes arkitektkarriere peker strake veien oppover, han på sin side får lyst til å prøve ut gutten i seg og vil investere i seilbåt. Så velter det på seg, tidsklemma blir for svær å bære – og vi har en story.
Jeg likte filmen svært godt. Det går an å lage filmer med selv utværete emner og situasjoner du har sett tusen ganger før. Denne filmen viser på en overbevisende måte at profesjonaliteten blant norske filmskapere begynner å bli svært høy, og at vi kan slå i bordet med opptil flere skuespillere som vet å føre seg foran kameraet.
Dette var morro!
