Fritt vilt
Med: Ingrid Bolsø Berdal, Viktoria Winge, Tomas Alf Larsen, Rolf Kristian Larsen, Endre Martin Blindheim Midtstigen Regi: Roar Uthaug
Skrekkfilmer er en sjeldenhet innen norsk film. Når vi nå etterhvert har fått en viss standard på norsk film, kommer også denne sjangeren. Men sorry, det er nok en stund igjen til at dagens grøssere kan ha samme nervepirrende tetthet som De dødes tjern fra femti-tallet. Den filmen sugde sterkt, for å si det slik.
Denne filmen har likevel et visst sjarmerende preg over seg. Tydelig inspirert av den faktiske hendelsen for ikke så mange år siden hvor en person slo seg ned i hytte etter hytte og griset til – og av den ikke ukjente filmen Ondskapens hotell, forøvrig nevnt med navns nevnelse (!) – har man i tillegg visse gitte forutsetninger med seg. Først og fremst den vanvittige flotte naturen, fjellheimen som med hjelp av objektiver nesten har forvandlet Jotunheimen til et alpelandskap. Og hvem har ikke følt litt grøss når mørket senker seg over hytta der langt inne på det ensomme fjellet?
Men denne filmen tar ikke av. Det blir lunkne grøss. Det starter så ille det kan få blitt. Et lydinferno voldtar deg omtrent før du får satt deg. Raskt blir vi minnet om svake B-oppsetninger gjort av våre frigrupper. Det er som om lyden – ikke spillet eller fortellingen – skal slå ihjel alle andre inntrykk. Man har ikke tro på at man har noe å fortelle eller skuespillere gode nok til å formidle budskapet.
Med slik dårlig selvfølelse er settingen satt og filmen klarer ikke å heve seg etter den voldsomme åpningen. Historien går rett og slett ut på at fem ungdommer må søke ly i noe som virker som et forlatt hotell fordi en av dem har brukket beinet. Men det viser seg altså at de ikke er helt alene på dette hotellet som er uten telefonforbindelse.
Det er synd fordi filmen har elementer i seg som kunne ført langt. Skildringen av ungdommene er tildels fint gjort og særlig Ingrid Bolsø Berdal gjør sin rolle mesterlig flott.
Men selve grøsserhistorien savner grøsselig oppbygging. I stedet for gradvis avdekking blir det meste gitt og forutsigbart. Dessuten forteller de altfor mye direkte underveis i filmen, både av virkelige ting og av selve det underliggende plottet. Jeg satt egentlig og ventet på det store clou’et – at alle personene gjenoppsto som fjellets hvite demoner, eller at story’en viste seg å være en helt annet enn den vi tilsynelatende hadde opplevd – hvilket altså ikke kom.
Det ble altfor mange høye hyl. Det eneste som gikk kaldt nedover ryggen på oss var det skrekkelige lydarbeidet. Hvem er det som tør å framstå som lyddesigner etter noe slikt? Dessuten er det mye tekniske småplukk som forundrer. Man stabber opp en fjellside med staver men kjører ned uten. Så kommer stavene fram igjen. Vi kunne likesågodt sett rekvisitøren pelle dem fram fra bilen.
Det norske høyfjellet er i utgangspunktet godt egnet for grøsserfilmer. Flott natur, ensomme vidder og frossent mørke. Samt masse mystikk og gamle spennende sagn og hemmeligheter.
Men da må man ha hodet klart og ha selvtillitten i orden og ikke pøse på med lyddesign.