DE ANDRES LIV (Das Leben der Anderen) tysk film fra 2006
Martina Gedeck, Ulrich Mühe, Sebastian Koch, Ulrich Tukur, Thomas Thieme, Hans-Uwe Bauer regi: Florian Henckel-Donnersmarck
De andres liv er en sterk film. Du går ikke uberørt ut av kinolokalet etter å ha sett den.
Filmen dreier seg om begivenheter og forhold de fleste ville si er utenkelige og ikke kan forestille seg, noen vil si er umulige og som alle med noenlunde sunne sanser i behold vil si aldri må skje igjen.
Det er samtidshistorie. Filmen tar tak i vår nære fortid, så nær at den ennå kan huskes og så nær at personer går rundt merket av dette systemet den dag i dag på godt og vondt. Det dreier seg om DDR’s fryktede statspoliti (Stasi) i en historie som starter i 1984 og ender noen år inne på 1990-tallet da DDR hadde opphørt å eksistere og det bare er ett Tyskland.
Stasi (Ministerium für Staatssicherheit) var et utrolig effektivt sikkerhetspoliti. Så effektivt fungerte det at det går historier om at russerne i den kalde krigens dager overlot mye av utenlandsspionasjen til de øst-tyske ‘fag’folkene. Dette skjedde særlig på den tiden da DDR ikke var anerkjent av vestlige land, deriblandt Norge, og ikke hadde noen diplomatisk status. Her hjemme var den rød toetasjers murstensbygningen rett bak Slottet som offisielt huset ‘Handelskammeret’ det sannsynlige hovedkvarteret for denne aktiviteten i Norge.
Men det dreier seg ikke om oss denne gangen. Filmen er en dyptborrende og grundig beretning om hvordan regimet i daværende DDR så til de grader var bygget opp av angivere og angiveres angivere at du kunne ikke røre deg omtrent et sekund uten å være voktet. Alle skritt du tok, hvert ord du sa og til og med dine private handlinger ble iakttatt og rapportert av de angivelig 200 000 informanter som Stasi disponerte over. Rapportene gjorde utslag i hva slags jobb du fikk, hvor lenge du ble stående i boligkøen og hva slags utdannelse dine barn kunne få (vi bare husker den høytstående tillitsmannen i norske LO som var virkelig lei seg den dagen da DDR opphørte å eksistere, han hadde fått sin datter inn på en høyskole der i påfølgende semester….)
Systemet var like ille – eller kanskje verre – enn George Orwell har fantasi til å beskrive det. Denne filmen er en mesterlig anskueliggjøring av hvordan pampene i det daværende systemet rett og slett brukte de maktmidlene de hadde til rådighet for å oppnå det de ønsket. Sterkt inntrykk gjør filmen i å vise hvordan dette systemet gikk rett inn i private forhold mellom to mennesker og kunne ødelegge dem fysisk.
Historien dreier seg om den effektive men følelseskalde Stasi-offiseren Gerd Wiesler, mesterlig spilt av Ulrich Mühe (som selv vokste opp i DDR og tjenestegjorde som soldat som vakt ved muren). Han blir i filmen satt til å overvåke den populære DDR-dramatikeren Georg Dreymann, spilt av Sebastian Koch. Forfatteren kan være oppdiktet eller ha levende forbilder. Det var nok eksempler å ta av, nesten ni av ti ledende dramatikere og skuespillere befant seg den gangen på østsiden av muren. Men underveis føler Gerd Wiesler sympati med de overvåkete etter at han har vært tvunget til å høre på deres private liv alle døgnets 24 timer.
En nøkkelscene av kafka’sk uhygge er det når Gerd Wiesler tilfeldigvis treffer Georg Dreymanns kjæreste som er skuespillerinne på en pub og presenterer seg som en av hennes ’tilskuere’.
Filmen har en sterkt etterskrift idet handlingen tar oss med til murens fall og inn i det nye Tyskland noen år etter. Her balanserer filmen mot det melodramatiske men kommer fint og relativt ryddig fra det uten noen hollywood’ske tåreperser.
Imponerende er at denne filmen faktisk er den første filmen unge Florian Henckel-Donnersmarck har laget. Det er endog eksamensarbeidet hans! Filmen er holdt i grå toner, høstløvet fyker mellom de grå bygningene i det som forestiller det gamle Øst-Berlin. Noen få Trabanter fyker omkring i de ellers tomme gatene. Kneipene er triste og kalde. Det er realisme men ikke overdrevet.
Tyskland har de siste femti årene gjort en eksemplarisk jobb med å rydde opp etter seg etter nazitiden og dens forbrytelser. Denne filmen bidrar til en liknende opprydningsjobb. Den har vakt en grundig debatt i Tyskland om deres nære historie. For oss andre er den en viktig påminnelse om noe som aldri må skje igjen. Men vi her hjemme skal ikke bare være fryktelig stolte av oss selv. Vi har også vår egen skammelige historie å se tilbake på i samme tidsepoke. Heldigvis var ikke norske Sipo på samme kvalitetsmessige høyde som tyske Stasi, men stor skade og mange overgrep foregikk også her. Dessuten finnes også, dessverre, en god del norske navn blandt Stasi-informantene.
I filmen siteres en DDR-pamp om at menneskene forandrer seg ikke, bare systemene. Så sant, så sagt!
