Silent Hill
Amerikansk grøsser fra 2006
Regi: Christophe Gans
Manus: Roger Avary
Skuespillere: Radha Mitchell, Sean Bean og Laurie Holden
Produsent: Samuel Hadidi Musikk: Jeff Danna Lengde: 2 timer 5 minutter Distribusjon: Columbia TriStar Nordisk Aldersgrense: 15 år
Enda en dataspill-basert film. Enda en skuffelse…
Rose (Radha Mitchell) leter etter sin savnede datter Sharon. Rose ender opp i den tåkete byen Silent Hill. Ekkel by, det der. Full av monstre og merkelige lyder. Byen er altså (mildt sagt) ikke så “Silent”. Stakkars Rose gjør alt hun kan for å finne dattera si. Og hun går fra rom til rom (akkurat som i et dataspill) for å finne henne. Og hun roper “Shaaaron!” (i likhet med Ozzy Osbourne) veldig mye, og følger spor – helt til hun finner ut den mørke sannheten… Ja, til slutt blir alt forklart. Øh vel, noen forklarer iallefall hva som foregår, men du skjønner likevel ikkeno’. Kanskje plottet er mer logisk for dem som er glad i Playstation og dataspill. Men det endrer uansett ikke på det faktum at filmen bare er middels.
Silent Hill er riktignok ikke så ille som andre datafilmer som Doom og Resident Evil. Og Radha Mitchell (fra Melinda & Melinda) er bra som heltinnen vår. Håret hennes ser flott ut, uansett hvor mye blod hun blir dynket i. For en kvinne. Og filmen begynner faktisk bra. Regissør Christophe Gans skaper en stemning som er tro mot spillet. Ja, filmen er nesten som et spill. Level 1: Rose går inn i mystisk by, og bekjemper demoner uten ansikter. Level 2: Rose drar på skolen og blir angrepet av en muskuløs kjempe med pyramide-hode, hette og forvokst kniv.
Og det er nettopp det at filmen virker som et spill, som ødelegger. Fordi det føles nesten som om man ser på noen andre som spiller et dataspill. Et langt et! Filmen varer over to timer, og Rose løper og løper, og leter og leter. Og midtveis uti blir det bare langtekkelig. Rose aner ikke hva i huleste som foregår. Det gjør ikke vi heller – og vi bryr oss ikke.
