Gymnaslærer Pedersen
Norsk film fra 2006 etter Dag Solstads bok ‘Gymnaslærer Pedersen og den politiske vekkelse som hjemsøkte vårt land’ (1982)
med: Kristoffer Joner, Ane Dahl Torp, Anne Ryg, Henriette Steenstrup, Fridtjov Såheim, regi: Hans Petter Moland, manus: Hans Petter Blad
Filmatiseringen av Dag Solstads bok blir av mange oppfattet som en beretning over hendelsene i det politiske Norge på 70-tallet, hendelser som ligger oss svært nære i tid. Så kloss opp til oss er disse forholdene som berøres at det er vanskelig for mange å ha tilstrekkelig avstand og et balansert forhold til dem. Man behøver ikke lese mange av dagens filmanmeldelser for å se at de egentlig handler om noe langt annet enn en ny norsk film.
Filmen er forskjellig fra boka. Sentrale deler i boka er ikke med, som avsnittet med å sykle på vannet. Det er riktigere å si at Solstads bok og dens historie danner grunnlaget for filmen enn å si at dette er en filmatisering av boka.
Dag Solstad, selv medlem av AKP (m-l) da boka ble skrevet, var på dette tidspunktet (1982) allerede anerkjent som en av våre aller fremste forfattere. Boka ble i sin tid oppfattet som en burlesk, satirisk og små-tragisk historie om ml-bevegelsen i Dag Solstads fødeby Larvik, men også et oppgjør med visse ‘uheldige’ sider av den. Boka er hele veien krydret med humor og den solstad’ske understatement, den ‘indre begeistringen’ og ‘jubel’ som fyller gymnaslæreren har avgjort også sine mer alvorlige og tragiske sider.
Hans Petter Moland og staben har diktet videre, selv om tonen så avgjort er Dag Solstads. Vi som leste boka i 1982 – med de brillene vi bar den gangen – vil oppfatte denne beretningen langt anerledes nå i 2006.
Selv det å skrive denne omtalen lar seg unektelig påvirke av den tiden boka og filmen skildrer. Det er ikke til å komme forbi at en hel generasjon av norsk ungdom – de som våknet under 68-opprøret og ble bevisste under 1970-tallet – mer eller mindre er påvirket av ml-bevegelsen, på godt eller vondt. Mange vender seg negativt til den i dag og forsøker kanskje på denne måten å utslette ubehageligheter ved egen væremåte eller meninger. Men man behøver ikke å se seg så altfor vidt omkring i det samfunnet vi lever i i dag for å se hvordan ml-bevegelsens folk fra den gangen har inntatt viktige posisjoner, det være seg media, kulturlivet, universitet eller politikken.
Problemet er at disse begivenhetene som skildres ligger så nær opp i tid at det er ikke helt enkelt å betrakte dem ‘uhildet’ den dag i dag, særlig ikke når ml-bevegelsen og dens folk avgjort hadde meninger om både det ene og det andre. Mange har fått sine sår fra denne tida og kanskje flere ønsker å berette om de sårene de mener å ha bli påført. Det er likefullt utrolig at i en av verdens rikeste land, et samfunn det var godt å leve i, utviklet det seg en autoritær, riktignok ikke-voldelig (i motsetning til Europa ellers) bevegelse som dyrket dogmer og gamle teser. Et kommunistparti av kadertypen så dagens lys og i noen år – så å si hele 70-tallet – hadde det fullstendig grepet om store deler av norsk ungdom. Ingen kom uberørt fra denne tida. Engasjementet var voldsomt og oppofrelsen stor. Man var villig til å ofre omtrent hva det kunne være. Personlige behov måtte finne seg i å stå i annen, eller endog tredje og fjerde rekke.
Det slår en også at den norske ml-bevegelsen var sterkt beslektet med den tranmæl’ske askese fra noen tiår tidligere. Sterke religiøse drag lå over ml-bevegelsen, det gjaldt først og fremst å ha den rette tro, riktig klassestandpunkt, som det het den gangen.
Selvfølgelig har det hele tiden ligget en påstand om at ml’erne drev våpentrening og forberedte seg fysisk på ‘væpna revvolusjon’. Denne påstanden er hentet fram og blankpusses igjen med denne filmen – i enkelte aviser. Nina Skåtøy er både i bok og film pistolskytter. Men det er like mye bevis som at dagens Senterparti er et voldsfiksert og våpenglad parti med den plass rifla har på den norske landsbygda.
Historien dreier seg om gymnaslæreren (spilt av Kristoffer Joner) som kommer til Larvik, stifter familie og er på god vei inn i en trygg borgerlig tilværelse. Men så møter han først de unge ml’erne på skolen, siden kvinnen i sitt liv, legen Nina Skåtøy som i løpet av handlingen i filmen sjølprolletarer seg og blir syerske på en tekstilfabrikk.
Ane Dahl Torp går helhjertet inn i rollen som Nina Skåtøy, den fanatisk engasjerte ml-eren. Hun overbeviser så sterkt at det faktisk gikk kaldt nedover ryggen på undertegnete. Akkurat disse replikkene, denne fullstendig iskaldheten og upersonlige moralen, sitter fremdeles som et vondt punkt i ryggmargen. Vi har hørt ordene og ikke minst tonen atskillige ganger, og det tilhører noe av det vi helst unngår å ta fram når vi skal minnes det som skjedde for 20-30 år siden. Dette gjør slikt inntrykk at Ane Dahl Torp fortjener mer enn rosende ord for sin rolleprestasjon, den er rett og slett fenomenal. Hun lever seg bokstavelig talt inn i den, det er ikke bare suffe-dialekten – Klubbbsju og Bryn-Hellerud asså! – som gjør hennes rolle så troverdig og fremragende.
Til Klassekampen, selve kroneksemplet på hva ml’erne i sin tid fikk til, uttaler hun at hun ble sterk berørt av rolleskikkelsen Nina Skåtøy og den bevegelsen filmen skildrer:
«…Jeg kjente en egen kjærlighetssorg da jeg lagde filmen. De brant for noe større enn seg selv….Det. Å. Ville. Gjøre. Verden. Til. Et. Bedre. Sted. For alle, ikke bare seg selv! Å gi opp egen komfort for noe større». Hun tok med egne ord ‘fullstendig fyr‘.
Det er heller ikke vanskelig å ta fullstendig fyr av denne filmen. Selv om det ikke er en direkte gjenskaping av Dag Solstads bok, er det en film som balanserer flott mellom det burlesk komiske i drømmesekvensene og det tragiske, hvilke nesten umenneskelige følger en slik oppofrelse og engasjement skapte for den enkelte. Regissør og manusforfatter har maktet å beholde noe av den solstad’ske atmosfæren fra boka, begeistringen og den indre jubelen. Det klippes raskt mellom store folkemasser på Den Himmelske Freds Plass, Mao på svømmetur under kulturrevolusjonen og Lenin på talerstolen, tilbake til vinterhustrige Larvik hvor gymnaslæreren nesten fånyttes forsøker å selge Klassekampen foran fabrikkporten.
Kristoffer Joner spiller gymnaslæreren. Men han må nok finne seg å stå litt i skyggen av det fremragende spillet til Ane Dahl Torp. Han er utstyrt med et par gedigne hornbriller som så å si forandrer skikkelsen fullstendig. Syttitallets briller har også bibliotekaren Anne Ryg fått på seg. Det er utrolig hvordan slik forandrer!
Settingen er så ekte 70-tall det går an å komme. Her er IKEA og stygge sofaer, piggtrådband og Vømmøl.
Det er etter min mening blitt en svært god film, men det lønner seg å oppleve den uten å forvente en skjematisk filmatisering av Dag Solstads bok eller som dokumentar av vår nære historie.
Se den!
