En høyst uvanlig mann
Regi: Roger Donaldson, Foto: David Gribble, Manus: Roger Donaldson
Genre: Drama
Skuespillere: Anthony Hopkins, Diane Ladd, Paul Rodriguez, Aaron Murphy, Annie Whittle, Chris Bruno, Carlos La Camara, Jessica Cauffiel, Patrick Flueger, Walton Goggins, Bruce Greenwood, Joe Howard, Chris Lawford, Gavin Grazer, William Lucking m.fl.
Nasjonalitet: New Zealand, Språk: Engelsk Produsent: Roger Donaldson, Gary Hannam, Produksjonsselskap: WFI Productions Ltd. Musikk: J. Peter Robinson Format: Widescreen 1:1,85, Lydformat: Dolby Digital, Lengde: 2 t. 10 min. Distribusjon: Oro Film, Produksjonsår: 2005
Burt Munroe (Anthony Hopkins) er en eksentriker som bor i en brakke sammen med motorsykkelen sin i en liten by i New Zealand. Hans største drøm er å reise til Utah der fartsentusiaster møtes hvert år. Han legger ut på en lang reise der mange hindringer står i veien for målet hans.
Regissør Roger Donaldson laget en dokumentar om Burt Munroe for omtrent tretti år siden. Manuskriptet til denne filmen ble skrevet etter den, men det har altså tatt Donaldson frem til nå å få realisert dette personlige prosjektet. Å få Anthony Hopkins til å spille hovedrollen har antageligvis hjulpet med å få ressurser til denne ganske uvanlige, men svært gode filmen.
Hopkins eier denne filmen fra begynnelse til slutt. Uten han hadde antageligvis ikke dette fungert, ettersom han er med i så å si hver scene og en skuespiller som ikke hadde båret filmen, ville ødelagt den. Skuespillerne i birollene gjør en god jobb, men det er faktisk vanskelig å legge merke til dem ettersom Hopkins stjeler hele lerretet.
Dette er en fisk ut av vannet historie som følger Munroe fra den avsidesliggende byen i New Zealand over til USA. Han ankommer havnen i Los Angeles og akkurat i denne delen av filmen minner den faktisk litt om Crocodile Dundee, da Munroe i den samme naive tonen sjarmerer i senk alle han møter til å hjelpe han på vei til Utah. Og det er her Hopkins er i sitt ess. Det kan bli vanskelig å tro at alle Munroe møter hjelper han på den måten, men Hopkins får deg til å tro på dette (han fikk etter sigende Munroes gjenlevende slektninger til å gråte når de besøkte filmsettet under innspillingen på grunn av sin autentiske tolkning).
T
eknisk sett er også fartsscenene veldig bra gjort. Donaldson viser seg igjen som en regissør som mestrer det meste og leverer nok en solid film. Dette er hans beste sammen med det polistiske dramaet Tretten Dager fra 2001.
Kanskje har både Hopkins og Donaldson litt grunn til å føle seg snytt ettersom filmen ble oversett av Oscar-akademiet, men filmen er muligens litt for liten i forhold til de som har blitt nominert.
Dette er en skikkelig “feel-good” film som kan anbefales alle. En stor forestilling av Hopkins støtter oppunder en god og interessant historie. Så gå og se den, selv om den norske tittelen ikke akkurat fenger.
