Hyperaktig og rotete

Domino
Amerikansk action fra 2005
Regi: Tony Scott
Manus: Richard Kelly
Skuespillere: Keira Knightley, Mickey Rourke, Christopher Walken, Lucy Liu og Mena Suvari 
Produsent: Samuel Hadida, Tony Scott Musikk: Harry Gregson-WilliamsLengde: 2 t. 4 min. Distribusjon: Columbia TriStar Nordisk Produksjonsår: 2005  Aldersgrense: 15 år

“My name is Domino Havey and I am a bounty hunter”. 

Tony Scotts blodige dusørjeger-film er basert på det korte og fargerike livet til den fryktløse, tatoverte adrenalin-junkien Domino Harvey. Hun var modell og datter av filmstjernen Laurence Harvey (Fra originalversjonen av The Manchurian Candidate). Men hun vendte ryggen til det gode liv i Hollywood, og ble dusørjeger. Hun døde 27. juni 2005 av en narkotika-overdose, og ble 35 år gammel.

I filmen er Domino (Keira Knightley) en bråkmaker, faren hennes er død og moren (spilt av Jacqueline Bisset) ønsker å kontrollere livet hennes. Så naturligvis blir hun dusørjeger. Hun slår seg sammen med Ed (Mickey Rourke) og Choco (Edgar Ramirez). Hennes “ville” historie blir fortalt i tilbakeblikk i et avhør på politistasjonen. Her snakker hun om et ran, mafiaen, terrorister, en eksplosjon i Las Vegas og TV-produsenten Mark Heiss (Christopher Walken) som ønsker å lage Reality-TV om henne. 

Keira Knightley er bra i tittelrollen – farlig, sexy og voldelig. God blanding. Knightley viser at hun er mer enn bare den pene unge jenta fra Bend it Like Beckham og Pirates of the Caribbean. Mickey Rourke som fortsatt soler seg i suksessen av Sin City, er knallbra som Dominos partner Ed. Christopher Walken tilføyer ikke så mye, men han er alltid en fryd å se på – og hans kortvarige tid i filmen er en bonus. Til tross for fabelaktige skuespillere, blir vi dessverre aldri kjent med noen av rollefigurene. Vi får riktignok vite at Domino Harvey er tøff, punker-aktig og alt det der. Men vi får ingen forklaringer på hvorfor hun oppfører seg som hun gjør – og hennes sutrete og “sint-på-verden”-holdning er derfor helt meningsløs. Nei, du legger rett og slett ikke merke til skuespillerne. Det zoomes intenst, klippes annenhvert sekund og kamera blir ristet mer enn i en musikkvideo. Hurtig klipping kan fungere det – dersom det har en hensikt og hjelper historien. Men regissør Tony Scottvirker som vanlig mer interessert i at filmen ser fin ut, istedet for å fortelle en god historie.

Sammen med produsentene Jerry Bruckheimer og (den avdøde) Don Simpson oppfant Tony Scott det berryktede ordtaket “MTV-filmer”. De hjernedøde adrenalinfilmene Revenge, Top Gun og Days of Thundergjorde MTV-hekta ungdommer interesserte på slutten av 80-tallet. Så skjedde det noe uventet – Tony Scott begynte å blande den tøffe stilen sin med en mer voksen handling. Resultatet ble “Midt-på-tre”-filmer på 90-tallet som The Fan, Enemy of the State og Spy Game. De beste filmene hans skyldes bra manus – som for eksempel mesterverket True Romance (Skrevet av Quentin Tarantino) og den undervurderte Bruce Willis-filmen The Last Boyscout (Skrevet av Shane Black). Men når Tony Scott får tak i et middels manus, sleper han det gjennom søla og gjør det enda verre (For eksempel den overvurderte Top Gun).

Domino ble skrevet av Richard Kelly (Donnie Darko) så forhåpningene var mildt sagt skyhøye. Men Domino er en film som bare ser bra ut på papir. Richard Kelly er forfatter. Tony Scott er regissør. Skuespillergalleriet er ypperlig. Resultatet kunne vært fantastisk. Men i stedet for å lage en spennende film om Domino Harvey og dusørjeger-bransjen, formidler Tony Scott bare en eneste ting – fancy kamera-arbeid. Resultatet er bråkete, uorginalt, stygt og kaotisk, og det virker som om filmen er høy på speed. Mildt sagt, en slitsom opplevelse.

De første femten minuttene fanger oppmerksomheten din – men en halvtime uti får du lyst til å skrike ut i frustrasjon, og bønnfalle kamera om å stå i ro et øyeblikk. Domino er en slags Tarantino-wannabe som passer best for de med dårlig hørsel og som synest at alle andre filmer er for treige.