Izzat
norsk action-film fra 2005
med: Emil Marwa, Khawar Gomi, Assad Siddique, Daud Mirza, Jan Sællid m.fl. regi: Ulrik Imitaz Rolfsen
Den norske actionfilmen Izziat er imponerende og sjokkerende. Imponerende fordi det har kommet en norsk actionfilm med bakgrunn fra virkelighetens verden – og den har både driv og spenning. Den er realistisk og føles sann. Endelig kan man trygt si at norsk film har tatt det store steget ut i en sjanger som med enkelte unntak har vært forbeholdt utenlandske filmer.
Sjokkerende fordi de mange voldsscenene gjør et sterkt inntrykk. De føles umiddelbart overdrevne. Scenene gjør vondt og en tenker i sitt stille at dette kanskje burde være nødvendig.
Volden er nødvendig i en film som dette. For filmen låner sujett fra den omfattende bandekrigen som herjet i Oslo først og fremst på 90-tallet, en krig som på langt nær er avsluttet ennå. Manusforfatter Ulrik Imitaz Rolfsen legger på ingen måte skjul på at inspirasjonen til denne filmen er hentet fra virkelighetens verden, og fra hva han har erfart fra kamerater og venner. Flere av hovedmennene bak A- og B-gjengen sitter inne, eller er avgått med døden. Men fremdeles blusser det opp i det gamle bålet.
Disse bandene rekrutterte fra innvandrerungdom som vokste opp i det norske samfunnet og ble slitt mellom to identiteter. Hjemme ble de forsøkt holdt i lenker av en foreldregenerasjon som skulle holde fast ved de tradisjonelle verdiene hvor høytlesing av Koranen var viktigst. Men utenfor hjemmets vegger ble de møtt av det norske samfunnet med alle sine fristende muligheter og skyggesider. Samtidig opplevde de at de ikke ble akseptert, deres behov for selvfølelse og egenverd fant derfor spesielle veier.
Filmens tittel henspeiler nettopp på dette, det pakistanske ordet for æresbegrep. Men det er ingen film hvor innvandrerproblematikken taes opp til grundig behandling. Snarere danner guttenes bakgrunn og deres historie bakteppet for handlingen.
Filmen spenner over tre tiår. Vi følger tre gutter som vokser opp i Gamlebyen. De er opptatt av det gutter i denne alderen alltid vil være opptatt av, spenning og å prøve ut hvor grensene kan gå. Dette fører til at de blir et lett bytte for en kriminell gjeng som først utnytter dem på enkelte brekk, siden til større oppgaver. Det hardner til etter noen år når salg av dop står på dagordenen. Deres status og rikdom øker proporsjonalt. Lenker av gull rundt hals og håndledd var et av deres kjennetegn. Og vi husker dem mer enn godt, fra den gangen de satt i de åpne sportsbilene sine i Rosenkrantzgata og arrogant nøt seg selv og sin status.
Det er handling og driv over den historien som fortelles. Det er skurkevesenet i sin alminnelighet som skal beskrives. Selv om virkelighetens A- og B-gjenger ofte opptrådte i reneste Chicagostil – og gjør det ennå – må man være mer enn blind for ikke å se hvordan ‘hvite’ nordmenn opererte i bakgrunnen. Jan Sællid portretterer en av dem, en lite sympatisk og slesk spillerhai fra en av Torggatas mørkere kjellere (antar vi at det er).
Virkelighet og sannsynlighet er sterkt med i denne tegningen. For dette er mer virkelighet enn rein fantasi. En behøver ikke spinne vilt i fiction-lokket for å få ut en historie som dette. Ingrediensene er der, det er bare å hente dem ut fra hovedstadens hverdag.
Både manusforfatter og en av skuespillerne er vokst opp i Gamlebyen. Mye av filmens ramme legges derfor til bakgårdskulissene av Oslos eldste del, men noe av filmen er også handlingsmessig flyttet opp til Stovner.
Det er lite å utsette på filmen. Det som er av småplukk er egentlig unødvendig å trekke fram i denne sammenhengen. Voldsscenene vil for mange føles overdrevent unødvendige. Men de er viktige for å lage denne historien. Det er selve story’en som holder seg på det høye nivået hele veien. Den blir så autentisk og virkelighetsnær at vi nesten får mistanke om at det er manusforfatterens egen livshistorie som skildres. Men det er det jo ikke. Norsk fengselsvesen har ikke kommet dithen at vi kan oppleve at filmer skrives, lages og regisseres fra Ullersmo.
Selv om vi gjerne kunne ha trodd det. Det er den beinharde realismen og den virkelighetstro autensiteten som bærer denne filmen. Med flott driv, en skremmende god film!
