The Cinderella Man
amerikansk film fra 2005
Med: Russell Crowe, Renée Zellweger, Paul Giamatti, Paddy Considine, Craig Bierko, Bruce McGill
regi: Ron Howard
I sjangeren boksefilmer har vi opp gjennom tidene sett mange spekulative versjoner. De mest berømte og mest iøynefallende i så måte er Rocky-filmene hvorav bare den første er av noenlunde severdig art.
Disse filmene la opp til å utnytte blod og vold på den mest gyselige måten. Det sosiale aspektet som vi kunne ane i den første filmen forsvant mer og mer ut av bildet til fordel for rå spekulasjon.
Derfor er det med overraskelse vi kan oppleve det nye årtusendes boksefilm. De to og en halv timene denne filmen varer føles ikke for lenge, faktisk blir du overrasket når tiden går så fort. Og det beste av alt, dette er ikke underholdning, de store scenene er ydmykt holdt unna og faktisk kunne man mistenke folkene bak filmen for bevisst å holde seg til en lavtbudsjettgreie.
Visst blir det noe sentimentalitet ut av det enkelte ganger, noe annet kan man ikke vente seg av en film som skal skildre et irsk arbeidermiljø i depresjonens USA. Men slikt tåler vi.
Filmen tar utgangspunkt i en sann historie. Tungvekteren Jim Braddock var en ung og lovende bokser. Men uhell førte til at boksekarrieren ikke gikk videre i første rekke. Blant annet bokset han i lang tid med skader etter en brukket hånd. Han blir så fratatt bokselisensen fordi boksekommisjonen synes han står for ‘kjedelige’ kamper. Dette er det eneste innslaget av de mafiatilstander vi vet at den profesjonelle boksingen var (er?) belemret med på den tiden.
Den unge familiefaren går på brygga for å ta seg strøjobber, noe som blir vanskeligere og vanskeligere etterhvert som krisa brer seg i USA. Han sier derfor ja til å stille opp som antatt slaktoffer i en kamp mot den som er rangert som nr. to på tungvektstronen. Mot alle odds vinner han kampen og vi følger hans vei videre mot møtet med tungvektsmesteren Max Baer som faktisk har drept to menn i ringen.
Dette er faktisk boksehistorie, for det er ikke å røpe filmens handling ved å si at Jim Braddock vant femten-runders kampen og var tungvektsmester i noen år før sagnomsuste Joe Louis befestiget seg på tronen. Den samme Joe Louis hadde den dypeste respekt for Braddock.
Men filmens hovedaspekt foregår utenom bokseringen. Det er skildringen av Jim Braddock og hans lille familie som er hovedtemaet i filmen. Skildringen er nøye, realistisk og det er lite å si på hvordan elendigheten framstilles i 30-årenes USA.
Faktisk er dette også en del av myten om Jim Braddock. Da han begynte å tjene penger på boksingen igjen, leverte han tilbake de sosialbidrag han hadde fått. Derav fikk han navnet The Cinderella Man av offentligheten. Eventyret om Askepott hadde fått seg en levende skikkelse i mannen som aldri glemte eller la skjul på at han hadde stått i brødkøen.
Amerikansk underholdning har nok av eksempler på at et slikt sujett er nok til å ramle i den mest møkkete fellen av spekulasjon og tårer. Her er filmen beundringsverdig klar, den skjærer unna det meste og framstår med en mørk, brun og realistisk tone hvor til og med den irske sentimentaliteten blir holdt på en armlengs avstand. Selv om den ikke er helt til å unngå, Jim Braddock var irsk-amerikaner og noe av hans miljø og bakgrunn må også tegnes.
Filmen er ærlig også på andre måter. Blod, vold og gørr holdes på lang avstand. Selvfølgelig er ikke neseblod til å unngå når man går i ringen, men det er bemerkelsesverdig hvordan filmen greier å styre unna det mest groteske og opplagt spekulative i disse scenene. En annen ting er at selve boksingen faktisk foregår på et noenlunde realistisk plan. Her legges vekt på hva som skjer i ringen av teknikker og blokkeringer. Det lange svingslaget som forberedes i nærbilder på mandig vis en halv times tid, er totalt fraværende.
Først og fremst er dette Russell Crowes film. Han gjør en ordentlig og grundig tegning av bokselegenden. Renée Zellweger tyr av og til til litt for mye overspill, i hvert fall bryter den påtatte Midtvesten-dialekten hennes for mye mot filmens brune og enkle tone.
Først og fremst er dette en ordentlig boksefilm. Uten de store faktene og spekulative grepene. Er amerikansk film på vei inn i et nytt århundre, bokstavelig sett?
