Kingdom Of Heaven
Amerikansk drama fra 2005
Regi: Ridley Scott
Skuespillere: Orlando Bloom, Eva Green, Liam Neeson, Jeremy Irons, Ghassan Massoud, Brendan Gleeson, Edward Norton
Produksjonsselskap: 20th Century Fox
Lengde: 2 timer 24 minutter
Sensur: 15 år
Mange unge skuespillere i dag er som å se på luft. Unge, over-populære stjerner med liten erfaring, blir kastet inn i høybudsjett-filmer og store roller, som de ikke engang klarer å begynne og håndtere. Det er ekstremt farlig, fordi det betyr at de ikke vil vare lenge. Du vet hvem de er, og du vet hvem jeg snakker om i denne sammenhengen.
I Ridley Scotts to og en halvtimes episke korstog-eventyr Kingdom Of Heaven, følger vi Balian av Ibelin (Orlando Bloom) fra ydmyk smed til heroisk og super-intelligent leder.
Året er 1186 – en voldelig tid med korstog på krigsstien. Balian slår seg sammen med sin far, baron Godfrey (Liam Neeson), og blir ridder og forsvarer av Jerusalem.
Ildkuler på størrelse med biler blir ”katapulter”. Et hav av piler flyr gjennom luften. Tusenvis av kristne og muslimske menn på hest angriper hverandre i en brennhet ørken. Ja, kampscenene får nesten Ridley Scotts forrige eventyrfilm Gladiator til å se ut som en kebab.
Kingdom Of Heaven har faktisk mange likheter med Gladiator: til og med en scene hvor helten vår treffer kongen, og blir spurt om å ta over tronen når han er død. Helten vår nekter, og en korrupt ridder blir konge i stedet for. Høres det kjent ut?
Dessverre, i motsetning til Maximus i Gladiator, mister man interessen for Balin av Ibelin, før filmen er halvveis. Og det er nettopp mangelen på en overbevisende og interessann hovedkarakter som forurenser store deler av filmen.
For de fleste, er tanken på at Orlando Bloom bærer vekten av en storfilm på sine skuldre, en nifs tanke. La oss innse det: Bloom er først og fremst et fjortis-idol. Her forlanges det mer av ham, enn å gjøre tenåringsjenter fornøyde. Han blir bedt om å gjøre noe mer enn Legolas’ endimensjonelle, glatte helt.
Men Bloom mangler utstråling, og har omtrent like mye karisma som en brødrister. Med sitt balsamerte, skinnende hår, møter han alle mulige utfordringer med det samme følelsesløse, numme ansiktet. Hvor er sorgen? Smerten? Fortvilelsen? Kjærligheten? Ikke hos Orlando Bloom, det skal være sikkert.
Orlando Bloom er for Kingdom Of Heaven, hva Jar-Jar Binks var for Star Wars: Episode 1. Plagsom og pinlig. Men klarer du å se forbi det, blir du belønnet med flott action. Det er nemlig lett å rive i stykker hele filmen på grunn av Bloom. Men man må ikke glemme resten av filmen.
Brendan Gleeson (Braveheart, Gangs Of New York) og Eva Green(Bernardo Bertoluccis The Dreamers) tilføyer lite, men Ghassan Massoud er strålende i rollen som den muslimske lederen Saladin. Jeremy Irons er bra i rollen som den snille ridderen Tiberias. Og Liam Neeson? Han er en skuespiller som alltid trollbinder med sitt nærvær. Minuttene hans i filmen, er blant de beste – og man ønsker gjennom hele filmen at han hadde hatt en større rolle. Det samme gjelder Edward Norton, som bruker tøff sølvmaske i hele filmen. Med Marlon Brando-aktig stemme, spiller han den spedalske kongen av Jerusalem (Filmens mest interessante karakter).
Ridley Scott er en fantastisk regissør. Hva ville vel verden vært uten Alien og Blade Runner? Kingdom Of Heaven er proppfull av nydelige bilder og intense kampscener à la Ringenes Herre – men Scott har mislykkes i å tilføye noe særlig kritikk av korstogene. De virkelige skurkene er veeeldig tydelig rotne, og det virker som om filmen plasserer skylden for krigen og blodbadet på deres skuldre alene – Som om korstogene ville vært en trivelig tur i parken, om det ikke hadde vært for etpar slemminger.
Troja, Alexander og King Arthur. La vær å skrik, og slutt å slå skjermen. Slipp hammeren, og la meg fullføre: Hollywood har gitt oss en del dårlige ”sandal-filmer” i det siste. Kingdom Of Heaven er ikke en av dem, og kan ikke sammenlignes med de tre overnevnte slappfiskene. Kingdom Of Heaven befinner seg et sted mellom dem, og tungvekterne: Braveheart, Gladiator og Ringenes Herre.
Det er paralleller med nåtiden å finne i Kingdom Of Heaven. Filmen handler trossalt om mennesker som hoper seg sammen i grupper, og misliker de andre gruppene. Og hvorfor gjør de det? Fordi de ikke har samme syn på ting. Klær forandrer seg. Våpen forandrer seg. Men mennesker? Vi forblir de samme sta, egoistiske, sinte skapningene. Det er trist at noen folkegrupper fortsatt er villige å drepe andre, bare fordi de for eksempel har en annen Gud.
Ridley Scott serverer flotte actionscener og gigantiske kulisser. Se forbi Orlando Blooms sure tryne, still deg i popcorn-kø og få med deg Kingdom Of Heaven.
