En folkefiende
norsk film fra 2005 etter Henrik Ibsen
med: Jørgen Langhelle, Sven Nordin, Kasper Sveen, Trine Wiggen, Pia Tjelta, Jon Øigarden, Per Jansen, Lasse Lindtner, regi: Erik Skjoldbjærg, Manus: Nicolai Frobenius
En folkefiende er dramaet om det sterke, rettferdige individet, som ikke bøyer av for press fra massens dumskap. Siden et slikt tema neppe noen gang blir uaktuelt, burde det kanskje være blant Ibsen-stykkene som lettest lar seg overføre til en moderne filmversjon. Det er derfor litt synd at denne oppdateringen er av blandet kvalitet.
Allerede i åpningsscenen er det noe som skurrer. Dialogen virker for stiv og styltete til å gjøre seg godt på lerretet. Det er lenge siden dette var et vanlig problem i norsk film. Man tar seg derfor i å lure på hvorfor regissør Erik Skjoldbjerg ikke brukte mer tid på å instruere skuespillerne i å muntliggjøre manuset på en overbevisende måte. Problemet begrenser seg heldigvis mest til noen mindre biroller, men det er likevel noe med selve dialogteksten som skjemmer helhetsinntrykket. Samtalene virker platte. All den bitende humoren og ironien Ibsen så elegant tok i bruk, er her totalt fraværende.
Også på historieplanet er filmen langt fra perfekt. Originalstykket omhandler et kurbad som er forgiftet av garverier. I filmmanuset er badet byttet ut med et av vår tids tåpeligste trendprodukter, kildevann på flaske. Garveriene er blitt tønner med plantevernmidler. Bygda skal altså bli rik på å eksportere vann som viser seg å være giftig. Dermed beholder man helsevinklingen, men legger til en bredere anlagt miljøproblematikk. Dette fungerer som en grei, om enn ikke særlig original påminnelse om korporasjonenes kyniske grådighetslogikk i en tid hvor Coca-Cola Company til slutt måtte tvinges av indisk høyesterett til å informere på etiketten om helseskadelige plantevernmidler i produktene sine, men likevel ufortrødent får fortsette produksjonen. Noen steder står imidlertid filmens miljøproblem i fare for å overskygge behandlingen av den lille manns kamp mot det Ibsen kalte ”den kompakte majoritet”. Det er for eksempel unødvendig mange scener hvor fokuset er på gifttønnene som graves frem og fraktes.
Hovedproblemstillingen, som altså ikke er miljøet, blir dessuten forholdsvis blekt fremstilt. Jørgen Langhelle gjør en meget god rolleprestasjon som Tomas Stockmann. Han er akkurat passe intens. Det er heller ikke noe i veien med håndverket til Sven Nordin, som spiller den kyniske broren Peter. Problemet er heller at Ibsens geniale ironi forsvinner i manusgrøten. I dramaet er alle helhjertet for Dr. Stockmanns varsel om at noe er galt, helt til de i tur og orden får høre om kostnaden ved å legge om innløpet til kurbadet. I filmen derimot er Stockmann alene mot massene så fort problemet med vannet blir kjent. Dermed blir ikke bygdefolkets hykleri anno 2005 like klart fremstilt som dobbelmoralen hos Ibsens småborgerskap. Poenget med at ingen tør å ta Stockmanns side til slutt, fordi de er så redde for konsekvensene ved å støte folkemeningen, bortfaller også. Dette er synd, for det er nettopp der mye av essensen i det opprinnelige dramaet ligger.
Mer vellykket er folkemøtet fra fjerde akt. Det er her gjort om til et TV-program som minner mistenkelig om TV2s Holmgang. TV-publikummet stemmer via SMS om hvorvidt Tomas eller Peter har rett i om vannet er skadelig. Dette er et av filmens bedre øyeblikk, og et velrettet spark til kvalmende, populistisk folket-har-talt-TV. Det ødelegges dessverre delvis av at den oppdaterte Stockmann i denne scenen gjøres puslete av manus og regi, i sitt forsvar for det rettskafne individ. Istedenfor å levere et flammende innlegg, kommer 2005-versjonen for sent. Vel fremme opptrer han mer ubalansert enn engasjert og tapper. Deretter vandrer han furtent av sted før programmet er ferdig. Selve slutten er også noe skuffende. Der Ibsens Stockmann står igjen alene, men stolt og oppreist, har Langhelles karakter brukket feigt under presset. ”Jeg greier meg ikke alene”, sutrer han ynkelig.
Kanskje ender det slik som en ironi over den manglende maskulinitet og tæl i vår tids vaginalstatkuede menn. Det er vel greit nok, men ikke særlig oppsiktsvekkende. Man kan også tolke det litt bredere som nok en kommentar om at virkelig dissens ikke er mulig i vår antatt post-ideologiske verden. Slike budskap om at tiden for protest og politisk omveltning er forbi, er det gått inflasjon i de siste femten, tjue årene. Man kan dessuten mistenke at de har en lei tendens til å bli selvoppfyllende profetier. Vi trenger heller noen som hevder det motsatte. Muligens taler jeg den kompakte majoritet midt i mot, men Stockmann var mye bedre i 1882 da sluttkommentaren var: ”Saken er den, ser I, at den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene”.