Uno, norsk film fra 2004
med: Aksel Hennie, Nicolai Cleve Broch, Bjørn Floberg, Liv Bernhoft Osa, Espen Juul Kristianse, regi: Aksel Hennie
Det er et lovende arbeid og en vellykket film Aksel Hennie her har levert. Men innimellom kan man se at det er litt synd at han har valgt å holde alle trådene selv. Samidig med hovedrollen står han også ansvarlig for regien.
Temaet er viktig. Det knaskes ulovlige preparater over en lav sko. Alt for et misforstått kroppsideal. Og hva betyr ære og vennskap mellom gutter bety når større ting står på spill? Satt på spissen: når faren din ligger for døden, må vel det være et forhold som står over alt annet, iberegnet å tyste på dem du vet driver med anabol knask og dop på det stedet du trener?
Filmen tar opp uvesenet med unge gutters usunne bicepsfiksering og hvordan de knasker ampuller for å bli mer pløsete og gorillaliknende. Men den tar opp dette emnet uten moralsk pekefinger og fy-fy. Slikt er sympatisk.
Problemet er at Aksel Hennie har så mye han vil ha fram at han ikke klart nok får fram hovedpoenget. Filmen har mange spor og mange underliggende temaer ligger og dupper.
Et avgjort sterkt pluss ved filmen er den gjennomgående svarte koloritten. Fotograferingen er tett, ofte håndholdt, personene holder til i trange bygårder, kjellerlokalene virkelig stinker av råte. Dette er filmens absolutt sterkeste side og Aksel Hennie viser her sider av sitt talent som vi har lov til å vente oss mye av i tiden framover.
Byens for tidens største treningsinstitutt for pløseanabolene er valgt, selv om navnet er forandret både i filmen og i filmingen på fortauet rett utenfor.
Totalt er dette en film som Aksel Hennie skal være mer enn fornøyd med. At han ikke kom helt i mål skal han ikke fortvile over. Debutfilmen hans som regissør viser at vi har mye stort i vente. Men allerede nå kan vi notere oss for en tetthet og nærhet som knapt noen annen norsk film kan vise maken til.
Litt mer hjelp til dramaturgi og manusarbeide og vi har lov til å vente oss det helt store. Men inntil videre må vi nøye oss med denne, det er uansett en svært severdig film, og den innebærer kanskje noe nytt innen norsk film: evnen til å gå tett inn på historien og personene og filme i høstmørke og trange korridorer.
Mer av dette!
