Alt for Egil
norsk film fra 2004
med: Kristoffer Joner, Trond Høvik, Morten Abel, Nina Ellen Ødegård, Sally Nilsson
regi: Tore Rygh
Hadde ikke filmens opphavsmenn fått det for seg at de skulle lage melodrama ut av dette stoffet, kunne det kanskje blitt en brukbar film. Temaet er alvorlig nok, det gode mennesket som svikter sine nærmeste når han tror den ekte og store kjærligheten er kommet til ham. Ego’et overtar og selv velmenende mennesker gjør store feil. Dessuten er filmens grunntone diktert ut fra det moralske imperativ – Kardemommeloven – om å være gode mot hverandre. Her: være støtte og nærmeste venn med en psykisk utviklingshemmet.
Sånn sett hadde dette temaet fortjent å bli tatt på alvor og vurdert deretter. For er det noe vårt knalltøffe mediasamfunn og råbarkete politikere i særdeleshet trenger, er det nettopp dette. Råskapen og egoismen skinner så å si kontinuerlig ut fra hvert TV. Nå slåss man om å sende flest mulig flyktninger ut av landet. Det skulle vært vårt naboland for seksti år siden!
I tillegg har man fått det for seg at man skal lage en film med den for tiden populære rockesangeren Morten Abel som sentrum. Derved blir det en musical hvor man underveis i handlingen får tekster på dels engelsk dels siddis. Noe til rå musikk, andre til myke ballader.
For undertegnete fungerte dette ikke. Det er mulig fordi jeg ikke er såstor fan av fenomenet Morten Abel at jeg faller i halsbrekkende beundring over hans opptreden på lydsporet eller foran linsen. Enten det er som luftambulansflyver, brannman eller ambulansesjåfør – eller rett og slett som grøtete rockesanger. Han sier i hvert fall ikke et eneste ord i hele filmen. Og på slutten går han bokstavelig talt på vannet.
Det er ungdom og sterke følelser det dreier seg om. Ei jente blir kjørt ned i slalåmbakken, faller i koma og våkner til myke ballader fra det gode mennesket på sykehuset. De to unge blir stormforelsket i hverandre, men det er gjerne slik når de store emosjonene smøres utover at det blir vanskelig å holde helt igjen.
Særlig gjelder dette for de som står bak filmen. De heftige følelsene skal likesom forsterkes med stadig nye effekter. Og da blir det melodrama som i hvert fall fungerte dårlig overfor en på den gale siden av de tredve. Men filmen er kanskje ikke for slike som oss?
Dessuten er filmen belemret med graverende elementære svakheter. I scenen med ildspåsettelsen av containeren ser man altfor tydelig at flammene kommer opp av pyrrohull med nøyaktig 10 cm’s mellomrom i en gassledning. Når Jan-Ove, filmens andre hovedperson ypperlig framstilt av Trond Høivik, endelig slipper seg fri i sluttscenen, har ikke lysmannen sett forskjell på frostfilter og rosafilter. Jan-Ove surfer på ski med sjøen som bakgrunn men hans ansikt og overkropp er altfor tydelig opplyst av innelys. Slikt er grelt og burde ikke forekomme på en film i dag! Fargetemperatur er elementærlære.
Dessuten er det litt uvirkelig at man den ene timen kjører slalåm i heiene rundt Stavanger, og i det andre klipper hekken for grønne blader. Men det skal jo være grønt i Stavanger hele året, skal det ikke? I hvert fall får vi demonstrert det engelske klimaet i siddis-hovedstaden på overbevisende måte. Her veksles det mellom holmefart og bading, regnvær og snø i samme sekund. Dessuten lider filmen av en altfor hjemmelokal dels sidrompa stemning.
Men noe bra må sies om filmen. I første rekke skuespillerprestasjonene som er uvanlig sterke. Vi har nevnt Trond Høivik som spiller psykisk utviklingshemmet svært levende og realistisk. Du må nesten klype deg i armen så overbevisende er dette.
Unge Kristoffer Joner har overbevist sterkt tidligere. Og han gjør ingen mindre figur denne gangen. Ujålete, naiv og rett på sak seiler han inn med troverdig og styrke.
Dessuten frydes vi over nye filmfjes. Denne gang er det Nina Ellen Ødegård som gjør en overbevisende innsats på film. Enkel i spilleformen, hun ser vi gjerne mer av!
