Troja
amerikansk film fra 2004
med: Brad Pitt, Orlando Bloom, Diane Kruger, Eric Bana, Brian Cox, Peter O’Toole, Sean Bean regi: Wolfgang Petersen
Sommerens absolutte storfilm er Troja, en toga-film i enhver forstand. Her sees ikke en bukse og Brad Pitt spår allerede at den kommende mannemote vil bli skjørt. Blir det også sandaler?
Han om det. Denne filmen ble spilt inn på Malta, i Marokko og Mexico mens forberedelsene til Irak-krigen var i full gang. Man må være blind for ikke å se paralellene, og filmens regissør innrømmer til Die Welt at han ser likhetene mellom krigerkongen Agamemnon og Bush og at han anser Irak-krigen som en fin reklame for hans film.
Men filmen styrer unna de helt åpenbar og fristende sammenlikningene. En kan bare trekke ut av dette at krig er krig, om det er i dag eller for tre tusen år siden. Og at menneskeheten ikke ser ut til å lære av sine feil og misgjerninger. For bak krigen ligger begjæret om mer makt, som krigerkongen Agamemnon sier åpent ut i denne filmen. Hvorfor kunne ikke Bush være like ærlig og lært av historien?
Dette filmeposet føyer seg inn i klassiske filmepos som Ben Hur ogSpartacus. Så mye kan man i hvert fall si. Men om Kirk Douglas‘ ene ansiktsgrimase eller Charlton Hestons hestefjes er så uendelig mer kunstnerisk enn den pløsete tricepsen til Brad Pitt er en diskusjon vi lar ligge.
Filmen bygger på Homers udødelige helteepos Iliaden fra ca. 700 f.Kr. Det er et verk som kan sies å ligge under all senere vestlig litteratur og diktning. Det er også grekernes nasjonalepos. Her har vi de store nasjonale heltene, i første rekke Akilles, men også en historie som gir grekerne identitet som nasjon.
Troja var en stor befestet by i Lille-Asia som kunne kontrollere innfarten til Bosporus-stredet – like ved dagens turistøy Lesbos. Byen utøvde stor økonomisk og politisk makt og sto i veien for konsolideringen av det greske riket for tre tusen år siden. Men slik det framgår var grekerne også sterkt splittet opp seg i mellom. Intrigene sto på høykant allerede den gangen. Akilles hadde sin egen kamp å utkjempe mot Agamemnon. Årsaken til uenigheten var visstnok en slavepike. I denne filmen er historien om slavepiken Briseis fordreiet og lagt inn som del av handlingen. Hun blir tempelskjøge og Trojaprinsens kusine, noe hun selvsagt aldri var. Gjennom sex-scenen med Akilles i hans telt er det kanskje hensikten å få vekk den ubehagelige erkjennelsen av at Akilles’ vrede og inntreden i krigen skyldes tapet av en svært god venn. Homofile helteantydninger er ennå ikke god skikk i Hollywood.
Filmen er langt på vei historisk korrekt slik vi kjenner den overlevert til oss hovedsakelig gjennom Homer men også fra Aeneiden fra den langt senere Vergil. Men mye tyder på at disse to historiene gjennom århundrene er blitt til gjennom heltesagn og myter slik vi kjenner fra vår egen historie og Snorre Sturlassons sagaer.
Dette er noe av det positive en kan si om filmen. Det er helt tydelig at instruktøren Wolfgang Petersen har vært redd for å få historikernes dom over seg ved å ha laget et Hollywood-produkt som jonglerer med Iliaden og de historiske fakta alt etter som det passer seg en god spenningshistorie.
For dette er en god historie. La det ikke være tvil om annet. I det greske nasjonaleposet, nedtegnet såvidt vi vet av Homer en god del hundre år etter de aktuelle begivenhetene, opptrer personer og handlinger som i all etterkant har farvet vår litteratur og vår kulturs begreper. Hvem har ikke hørt om den trojanske hest (noe som riktignok ikke Homer beskrev men som vi har fra Vergil), eller Akilles-hælen? Og den skjønne Helena og hennes elsker Paris, eller Ifigenia i Aulis som denne filmen ikke omhandler? Odyssevs, en annen person i Iliaden, er det andre store helteeposet i Homers diktning og det handler om heltens lange reise hjem fra Troja.
For diktningen omfatter langt mer enn det som vises i denne filmen. Opprinnelig varte felttoget mot Troja omtrent i ti år – noen har antydet tredve – og beleiringen i faser i flere år, mens det som Homer dikter om og skildres i denne filmen finner sted i løpet av tredve dager. Dessuten brant Troja aldri ned, noe arkeologene kan fastslå i dag. Og årsakene bak krigføringen mellom grekere og trojanere har slik Homer er opptatt av, like mye årsak i gudenes intriger og deres innblanding i menneskenes handlinger. Blant annet er krigslykken avhengig av visse krigeres gunst og inngripen. I tvekampen mellom Akilles og Hector blandet gudene seg direkte inn på hver side. Vår rasjonelle tidsalder kunne neppe forestille seg skjeggprydete menn hoppe ned fra skyene for å slåss med side-kicks og rette venstre.
Det som er svært prisverdig er at filmmanuset har holdt seg rimelig nøye til Homers diktning, utenom et par detaljer. Her er det ingen hollywoodske triksehistorier for å sprite opp handling og intriger (uenigheten mellom Akilles og Agamemnon om slavepiken Briseis oppsto atskillig tid før det stadiet av krigen som filmen beskriver). Dessuten er de tydelige homoerotiske trekkene i Homers diktning – slik det også framgår i samtidig klassisk gresk kunst – helt tatt vekk. Homoseksualitet passer seg ikke for Hollywood. Derfor blir Akilles’ venn som fører til hans inngripen i krigen, i denne filmen til hans høyt elskete fetter. Men i hovedsak følges Homer nøye. All ære til den tyske instruktøren Wolfgang Petersen for dette.
Men der filmen svikter katastrofalt er den hollywoodske vinklingen. Filmen åpner med en scene skutt i Mexico (!) som klippet ut av en amerikansk western. Til tider lar vi oss forlede til å oppleve en av de håpløse seriene på kommers-TV klokka fem om morran. Særlig er det typifiseringen av Akilles – Brad Pitt – som kommer stygt ut. Vel er Akilles grekernes største nasjonalhelt og etter sagnet var han også halvt gud og dermed usårlig i kamp utenom på hælen. Men hvorfor i himmelens navn skal han framstilles som en pløsete variant av Schwarzenegger og Sylvester Stallone med brunsprayete triceps? Hvorfor skal han gies den typiske Hollywood-typen av den tause mann som er imot alle autoriteter og vil være seg selv?
Jeg steiler innvendig allerede i åpningsscenen når skuespilleren med de feite definerte overarmene trår til med et høyt kickboxing-spark. I den senere kampscenen med Hector, Trojas krigsprins, blir det altfor mye Bruce Lee.
Akilles er selve helten i Homers dikting. I denne filmen dreies fokuset mer over på kjærlighetshistorien mellom Paris og Helena – også etter sagnet halvt gudinne for hennes far var Zevs som omdannet seg til en svane – og ved filmens slutt blir det Paris som framstår som den egentlige helt. Han (eller i følge Homer guden Apollon som Akilles tidligere hadde spottet) redder det som er igjen av Trojas befolkning unna grekernes vrede og han og Helena samt Hectors kone og barn forsvinner ut av grekernes grep.
I scenen som fulgte Akilles’ vanære av Paris føres vi i filmen rett til sovekammerset. Helena tilgir ham gjerne og vi leser ut av denne scenen at kjærligheten står over slike dumme mannlige sysler som krig og kamp. Det er et budskap som filmen ikke tværer ut mer, men denne antydningen har styrke.
Det er som sagt likevel puslingen i filmen – Homer sier noe langt annet – som til slutt får has på Akilles. Dermed blir Troja-prinsen som trivdes best i laknene og dermed utløste denne fasen av Troja-krigene filmens kanskje egentlige helt.
Det er mye realisme over framstillingen av det historiske stoffet – i den grad det var historisk. Men utgravningene av Schliemann og i de senere år viser at Homer langt på vei bygget på historisk materiale. For murene av Troja er nå gravd fram og man kan ut fra det bedømme at byen har eksistert i nærmere seks tusen år gammel og var levende til langt inn i romersk tid.
Produsentene legger ikke skjul på at moderne virkemidler har vært til stor hjelp. Når vi vet dette, og ser at disse scenene ikke kunne framstilles uten ved hjelp av datateknologien, svekkes avgjort illusjonen når vi får hele horisonten fylt opp av greske krigsskip – sagnet sier et tusen skip! – eller veldige hærer flommer utover lerretet i store slag. Det var tross alt ikke så stort i gamle dager! Datamanipuleringen gjør at vi ikke riktig tror på illusjonene, hvor dyktige de enn er gjort. Det blir en klar forskjell til filmer som ble laget for 30-40 år siden, la oss si Bondartsjuks Krig og fred, som vi vet ble spilt inn på de samme slettene der Napoleon led sitt nederlag og at alt som vises på lerretet er ekte, kanoner og titusenvis av statister i de to hærene inkludert.
Men som sagt, det er imponerende likevel. En må bare ha såpass fantasi at en går tre tusen år tilbake og forestiller seg at det var dengang, litt til og fra. La diktingen tale, for dette var noenlunde slik Homer framstilte det – uten triceps og kickboxing. Og nasjonalskalden Homer var ennå mer glad i den action-pregete handlingen enn det filmens regissør er. For i dette plottet trer kjærlighetshistorien(e) som sagt svært tydelig fram. Rensket ut av filmen er imidlertid gudenes deltakelse som hos Homer er betydelig.
Peter O’Toole spiller den gamle Troja-kongen som ser at sin førstefødte sønn Hector blir nedkjempet, drept og mishandlet av Akilles. Han gir filmen dybde og virkelig stor er scenen hvor han sniker seg gjennom fiendens linjer for å snakke med Akilles om natta.
Musikken er signert James Horner. Den truer innimellom med å ta over hele styringa av filmen. Drønn og dunk samt dramatisk musikk til dramatiske scener er kanskje noe som hører med til opplegget. Men dessverre registrerer vi at komponisten hele veien har lånt snutter av annen musikk. Særlig Wagner går igjen på en altfor lett gjenkjennelig måte. Så hvorfor gjøre det på denne måten? Hvorfor ikke ta Valkyrierittet for hva det er og kreditere Richard for musikken, ikke snoken som har holdt seg innen halvannen takt og dermed er på lovlighetens grunn?
Uansett, en imponerende storfilm. Hollywood spenner ut hele bredden av sine ressurser og teknologi på en film som dette. To hundre millioner dollars er brukt.
Men stakkars grekere som får sin nasjonalhelt framstilt på denne måten! Hva galt har Hellas gjort mot verden når de må oppleve dette? Hva ville vi ha sagt om Hollywood hadde gitt Olav Trygvasson slike anabole overarmer?
