The Passion of the Christ
amerikansk film 2004
Med: James Caviezel, Maia Morgenstern, Monica Bellucci, Ivano Marescotti, Luca Lionello regi: Mel Gibson
Mens kulturhusene på kontinentet fylles av påskefeiring og framførelser av Parsifal er det en annen slags pasjon vi utsettes for her hjemme: den tvers igjennom blodsølete filmen om det siste døgnet i livet til Jesus Kristus.
Dette er en film jeg ikke kan anbefale noen å se, så sant man ikke er nynazist, Bush-tilhenger, Al Qaida-terrorist eller det som verre er. For meg var det en to timers spekulativ voldsorgie med skrekkfilm-musikk attåt. Nå er i og for seg voldsscenene ikke det skrekkeligste som er vist på film, slikt er vi forlengst vant med, men det er hvordan det framstilles og hvilken hensikt som opptar meg. La gå at man fysisk slåss i en slåsskamp, men det siste døgnet i Jesus‘ liv er på ingen måte noen slåsskamp…
Det er kanskje også delvis historisk korrekt at han de siste timene av sitt liv ble utsatt for en vold som dette. I hvert fall er det ingen tvil om at denne historiske personen ble utsatt for urimelige voldshandlinger det siste døgnet av sin levetid slik skriftene forteller om. Og da nytter det ikke at de aller mest puritanske hevder at en slik framstilling er antisemittisme– at det er jødenes skyld at han ble pint og mishandlet – for med slikt snakk går fokus straks over på helt andre ting. Da flyr tankene rett over til dagens konflikt hvor kritikk av drap og vold blir utsatt for den samme beskyldningen.
Jeg har også liten forståelse for den nesten fundamentalistiske kritikken som møter filmen, spesielt i USA. Det er filmens estetikk jeg reagerer på. Hva er hensikten med å vise et nærbilde av en rygg som piskes, et kjøttstykke som etterhvert tar mer og mer likhet med en oppskåren svineribbe?
Det burde være et nyttig apropos at de mest fundamentalistiske blant oss synes at denne filmen gir en grusom – og riktig! – framstilling av den lidelsen Jesus ble utsatt for. Skal man opphøye denslags som et fundament for en religion som sier seg å fremme menneskekjærlighet, er det bare å slå fast at verden ikke har beveget seg mye framover de siste to tusen år.
Noe av det forsonende en kan si om denne filmen er at det snakkes latin og arameisk, ikke bredt Texas-amerikansk – selv om undertegnete for assosiasjonens skyld likevel ville likevel ha foretrukket det grove og ubehøvlete Bush-språket. Men den latinske språkdrakten er forhåpentligvis ikke lagt inn for å fornærme dagens rumenere, for da har vi nok en batalje gående!
Nei, der det skjærer seg for meg, er at jeg kan ikke se hva slags hensikt det har med å framstille slik vold i med alle filmmediets virkemidler to timer. Hele Hollywoods effektapparat har vært i sving for å skape de illusjonene som skal til.
Kan Mel Gibson med denne filmen være ute etter å vise hvor langt en (sikkert) dyktig filmkunstner kan illustrere menneskelig fornedrelse – ved hjelp av Hollywoods sminketrollmenn og -kvinner? Det er mulig, men jeg er stygt redd for noe annet. Nemlig at denne filmen med alle sine spekulative virkemidler er alvorlig ment.
Hintet fikk jeg da en ekstrem-religiøs person forsvarte filmen for å være en sannferdig framstilling av Jesu lidelse. Og da hovedpersonen i filmen i en annen sammenheng understreket at han var så sterkt religiøs at han ikke kunne godta en naken pupp under en filminnspilling.
Da får vi straks noe annet som både forskrekker og ryster. Skal mennesker utsettes for slik pining og vold på film – bare fordi det inngår i en religiøs sammenheng? For at det passer religionen? Eller er deler av en naken kvinnekropp så uendelig mere farlig enn menneskets rygg som oppskåren juleribbe og nagler gjennom hånden?
Er dette tilfelle kan jeg ikke anbefale filmen til noen. Den står ikke for meg som det rette påskebudskap.
Et forsonende moment dukker likevel opp. Filmen kan røre ved menneskenes tanker på den måten at de rett og slett tenker seg om eller angrer. Den tidligere nynazisten og drapsdømte Johnny Olsen har sett filmen og rykker nå ut med sin anger og tilstår to bombeangrep mot Blitzhuset for ti år siden. Han vil gjøre opp for seg, sier han, og legger til at filmen gjorde sterkt inntrykk på han.
Sånn sett kan man si at Mel Gibson oppnår sin hensikt. Filmen kan føre til at man kan angre onde handlinger, at enkelte får innsikt i og visshet for de djevelske sider ved den menneskelige natur.
Er dette filmen for visse av dagens regjeringer?
