Gud griper inn (Divine Intervention – a cronicle of love and pain)
palestinsk 2002
regi og med: Elia Suleiman
Denne filmen har vakt betydelig oppmerksomhet. Ved filmfestivalen i Cannes i år rasket den med seg både jury- og kritikerprisen.
Den er garantert oppmerksomhet. Allerede nå er den utestengt fra årets Oscar-utdeling. Sensurglade amerikanere hevder at Palestina ikke er noen stat, dermed kan ikke filmen delta! At man her glemmer seansen og håndtrykkene på plenen utenfor Det Hvite Hus, er en helt annen sak.
Dermed får filmen all den drahjelp den fortjener for den er ikke laget til investorenes gunst med stor publikumsgevinst i sikte. Snarere er det tildels en vond og vanskelig film, absurd og nærmest surrealistisk i formen men bitende krass i innhold.
Kort sagt, en mann forelsker seg i en kvinne. Mellom dem er en israelsk sperrepost og nærliggende parkeringsplass blir deres møtested.
En dag slipper de opp en rød ballong påmalt portrettet til Yasser Arafat. Dette skaper panikk blant soldatene: Skyt ned det fremmede fartøyet!
I en absurd drømmescene lar kvinnen kontrolltårnet falle sammen ved bare å passere det uten å ense soldatene med sikringen utløst og automatgeværet i stilling.
Slik beveger filmen seg gjennom dels drømmescener, dels faktascener fra sykehus, dels absurde situasjoner med mentalt forstyrrete mennesker. Hele tiden er konflikten et bakteppe, og vi minnes om den gjennom at ferskenkjerner forandres til håndgranater og pulveriserer en stridsvogn.
Symbolene er sterke: i en have holder tre gutter på å slå med stokker på bakken. Muren skjuler hva de slår på, inntil de avbrytes av en mann som kommer til med hevet revolver og skyter mot det som er på bakken. Volden og den isnende forferdelsen har alt krøpet nedover ryggen vår da en død slange løftes opp med en kjepp.
Også forvilelsen og håpløsheten har sin plass i dette bildet. Dagligsituasjoner illustreres på en absurd måte. Naboer kaster søppel i hverandres hager og blir eitrendes forbanna på hverandre.
Ta god tid med denne filmen og få med deg den siste scenen. Den er verdt kinobesøket alene, en lang sekvens som er en slags absurd Bruce Lee-ballett hvor tittelen om de høyere makter kommer illustrerende fram gjennom luftsvevende kvinner. Skyteglade israelske settlere karrikeres grovt med assosiserende bildebruk til amerikanske gangstere.
Her er intet spart og virkemidlene er ikke skjult. Men kanskje nettopp filmen er et av de våpnene som kan løse konflikten, hjelp fra det hinsidige kan vi jo neppe håpe på etter to tusen år.
