Himmelfall
Norge 2002
Premiere 18.10.2002
Med Maria Bonnevie, Kristoffer Joner, Kim
Bodnia, Min Min Tun, regi: Gunnar Vikene
Himmelen faller ned, hvorfor skal vi ikke opplyse den med litt fyrverkeri til gjengjeld?
Dette kunne stå som ufrivillig motto på denne filmen for den ender i et herlig fyrverkeri. Miljøet er innsiden av Sollihøgda psykiatriske og vi kommer nært inn på to av ungdommene som er der. Men gjennom den ytre handlingen og glimt fra verden utenfor får vi ofte den mistanken vakt om hvem som egentlig er de gale, de som er innenfor eller de som er utenfor institusjonene?
Dette kan være et av filmens alvorlige budskap utenom at den gir et nært riss av to ungdommers såre liv i dagene rett før jul. Utenomverdenens galskap blir skarpt illustrert gjennom den ødelagte uføretrygdete og senile mora – som ikke skjønner at hunden hennes er død, ekteparet hvor kona sørger for at de knuller seg vekk fra hverandre men ikke minst den jappeinfiserte og virile taxisjåføreren og hans lette omgang med lån og penger i beste Hagen-stil – karakteren låner avgjort trekk fra en viss sengehalmkåt ordfører rundt Bergen et sted. På toppen får vi den statsløse burmesiske flyktningen som spiller ikkeforstående sinnsyk.
Historien balanserer såvidt og kan bli litt vel melodramatisk og høyspent av og til. Men fyrverkerislutten er herlig og forløsende, vi tilgir gjerne hullene i den dramatiske handlingen med en slik slutt.
Svært overbevisende er Kristoffer Joner i rollen som den unge gutten som tror himmelen faller ned, men «kanskje jorden blir spart?». Maria Bonneviefår en sterk utfordring i den rollen hun skal spille og den mestrer hun med glans! Hun makter spennet mellom det dramatiske og det naturlige uten å bli overspent eller falle over.
Morsomt var møtet med psykiateren spilt av Kim Bodnia og hans kone spilt av Hildegunn Riise som hengir seg til de utenomekteskapelige forlystelser av full hals.
En ny norsk fim som er nær toppkarakter. Den makter det en god film skal gjøre: få i gang tankeapparatet og refleksjonene lang tid etter selve filmoppplevelsen. Den stemmer til ettertanke og alvor. Den gir inntrykk.
Filmen er i grunntonen mørk, og den krever sitt av tilskueren. Derfor anbefales den, alene bare som en motvekt mot det lettbente og overfladisk amerikanske og popifiseretre som vi pumpes fulle av til daglig fra TV-skjerm, kinolerret og aviser. Men den er også sprø og har sine absolutt forlystende sider. Regien er ved Gunnar Vikene som de siste ti årene har gitt oss flere hundre reklamefilmer. Det understrekes at vi endelig har en helaftens spillefilm fra Bergen. Det nye filmlandet?
