Pearl Harbour
3 t., USA
med: Kate Beckinsale, Ben Affleck, Jon Voight, Mako og Josh Hartnett
regi: Michael Bay
premiere 4.7.2001
Dette er den mest påkostede og den mest omtalte film dette halvåret.
Når den nå har hatt Norges-premiere, må vi undres: hva så?
Riktignok er det imponerende hva man har fått til i denne tre timers mastodonten av en film, flyscener som kan få deg til å gispe og hvis det spilles i et kinolokale med rett surround-lyd, effekter som bokstavelig talt får håret til å reise på seg på nakken.
Dette er filmens styrke. Man kan få til effekter – og ikke glem at en stor del av flyscenene er ekte vare – som setter andre media totalt i skyggen.
Men hva så?
Lar man seg ikke forbløffe av teknikken, er dette en forbausende elendig film. Flat og innholdsløs i enhver forstand. Overspill, sentimentalitet og en kraftpatriotisme som overgår det verste av hva Stalin-epoken kunne by på i sin tid.
Filmen har som et av sine siktepunkt å mane til patriotisme, til å forsvare USA gjennom de rene og uredde unge gutter – og som et lite apropos er det kineserne som i sluttsekvensen spiller rollen som de reddende engler, en sekvens som formodentlig ble spilt inn før den siste omstridte spionflykonflikten.
Hva er det USA skal forsvare seg mot nå? Hva trenger det å mobilisere sin patriotisme til, å reise sitt selvbilde for? For å rettferdiggjøre at de har fått en republikaner i presidentstolen?
Vi skal nøye oss med disse betraktningene så langt. La oss bare gjenta at skal man se film for effektenes skyld, er dette imponerende. Svært imponerende.
Men lider du av høy sensibilitet for lyd, bør du styre unna. Likeledes hvis du har sett nok av fallende bygninger og eksploderende fly før på lerretet.
Så skal den eldre generasjon holde kjeft. For filmen er en en kjærlighetshistorie hvor to venner – og flyvere – og en sykepleier er involvert. Handlingen starter med de to guttenes oppvekst, deres flytrening, blitzen i England i 1940, angrepet på Pearl Harbour – skildret så pappmachéen fyker – og til det avsluttende hevnangrepet mot Tokyo som ender i en rismark i Kina.
La oss ikke glemme Jon Voight som opptrer i rollen som president Roosevelt.
Kjærligheten mellom de to unge er rørende, vakkert og dels tåredryppende skildret.
Intet øye er tørt.
Ros til lydfolkene.
