Rastafari på operaen

Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 9.3.2012. The Legends – En hyllest til reggaelegendene Bob Marley og Peter Tosh.
Nordic Black Theatre. Manus og regi: Cliff A. Moustache, koreografi: Bright Wamanduka, med: Marco da Veiga, Bafana Nhlapo, Maria Karlsen, Zeze Karlstad, Aina Gnoutou Schjørli, Taro Cooper, Evelyn Rasmussen Osazuwa.

Til duvende reggae-rytmer inntar vi Bjørvika-operaens Scene 2. Musikerne på scenen er allerede i ferd med å slå an stemningen: her skal det bli Jamaica og ‘tredje-verden-musikk‘ for alle pengene!

Nordic Black Theatre, til daglig hjemmehørende på Grønland i Oslo men inntil for kort tid siden Bjørvika-operaens nærmeste nabo, har gjennom tidene laget en rekke prisverdige forestillinger. Men denne hyllest-forestillingen til reggaens to mest kjente forgrunnsfigurer representerer så langt det beste jeg har sett – og ikke minst hørt – av dem.

Dette er en forestilling som har slik jeg ser det, et enormt potensiale. Den skulle bli vist for skoler og ungdom over hele landet. Ikke bare fordi dette er noe som treffer vår tid men også fordi den viser at gjennom denne musikken fant den tredje verden sin identitet gjennom en musikkform og et uttrykk som sammenfattet deres situasjon og kamp for et bedre liv. Dette er grunnen til at denne musikken lever den dag i dag. For kampen mot fattigdom og undertrykkelse er langt fra over.

Dessuten er dette en forestilling som er tvers gjennom profesjonell. Med et par unntak er det topp prestasjoner på alle plan. Særlig danseopptrinnene tar luven fra deg og gjør dette til en uvanlig opplevelse.

Utgangspunktet er enkelt og ligger i tittelen: Legendene – en hyllest til Bob Marley og Peter Tosh. Spritet opp med mye fantastisk musikk, framført levende av musikere på scenen, tas vi med på en rundtur i verdenen til disse to legendene, fra de første ska-rytmene til sanger alle og enhver kjenner i dag. Grunlaget til forestillingen finner vi i tekstene deres. Den røde tråden er skildringen av Jamaicas fattigdom og slum, trenchtown og slummen i Kingston eksempelvis, og hvordan disse to artistene brukte musikken for å få fram et budskap som skildret deres virkelighet – og manet til kamp.

Det har vært opplest og vedtatt at reggaemusikken oppsto med Bob Marley. Det er riktig at han ble reggaens mest kjente artist og at mange av hans sanger er blitt udødelige. Men i virkeligheten oppsto musikkformen med gruppa Wailers som besto av ham, Peter Tosh og Bunny Livingstone. Senere skilte de veier, mest i uttrykksformen. Marley snakket om fred – One Love – mens Peter Tosh hamret inn sitt budskap med militante sanger, krasst og ofte sterkt personlig. Særlig på konsertene sine kunne han legge inn hånende ord overfor det han kalte shitstem (systemet). Den tidligere manageren i The Wailers, Chris Blackwell, omtalte han konsekvent som whiteworst. Han viste gjerne fram alle de arrene og sårene han hadde fått fra mishandling av politiet.

På fredskonserten i 1978 som Bob Marley tok initiativet til, hånet han uttrykket ‘fred’. Fred er bare noe du oppnår – på kirkegården, sa han i en av de mange krasse talene han holdt på konserten mellom sangnumrene.

Han var også den som nesten fikk Rolling Stones til å gi opp sin karriere som rock’n roll-band og i stedet spille reggae. Men deres langvarige besøk på Jamaica resulterte bare i noen innspillinger sammen.

Tosh var den musikalske drivkraften bak The Wailers. Han spilte flere instrumenter og lærte Bob Marley å spille gitar. I sammenlikning var budskapet i Marley‘s sanger mer ullent, men det er likefullt stort kraft i dem, som i Wars. Begge var sterkt engasjert i kampen mot apartheid.

Forestillingen gjør bruk av levende bilder på en skjerm bak på scenen. Dette er dempet gjort og forsterker, forstyrrer ikke. Særlig under framføringen av Wars med stygge kråkeliknende B-52 fly har dette stor virkning. Også bilder fra ghettoen i Kingston og fra fengslene har stor effekt.

Forestillingen avsluttes med Tosh-sangen Get up, stand up. Bokstavelig talt, hele salen ble oppfordret til å reise seg og gynget med i rytmene.

Marco da Veiga som Bob Marley med Haille Selassie-trøye var en svært flott scenefigur. Han levendiggjorde legenden med bruk av alle tilgjengelige midler, hånda med pekefingeren opp som fredstegn og de skiftende luene. Ikke desto lite imponerte han i dansenumrene. Hans medspiller Bafana Nhlapo som Peter Tosh var langt mer anonym – med unntak av scenen med enhjuls-sykkelen – ikke minst fordi det ble et illusjonsbrudd. Tosh var nesten to meter høy og ruvet bokstavelig talt på scenen. Dessuten ble nærheten til originalstemmen også noe desillusjonerende under framføringen av Mama Africa.

Som nevnt er danseopptrinnene noe som styrker forestillingen i høyeste grad. Og sterke komplimenter må gies til musikerne, dette var flott!

Det var ikke mange dagene siden vi så Tristan og Isolde nede i Bjørvika. Denne gangen fikk vi riktignok ikke noe trenchtown rock med Wagners musikk, men det spørs om ikke halvannen timene med reggae og politisk-sosialt budskap gjorde vel så stort inntrykk som fem timer med Wagner!

Den siste rosen skal Bjørvika-ledelsen få. Det er flott å slippe til forestillinger som dette. Det viser at Bjørvika-operaen er blitt et kulturhus for alle i enhver forstand og slik sett holder seg på armlengs avstand fra å framstå som et snobbete sted for den finkulturelle engere krets.