Astrup Fearnley-Museet 08.09 – 02.12.07
China Power Station: Part II
Cao Fei, Chen Qiulin, Chu Yun, Duan Jianyu, Hu Xiangqian, Ji Weiyu, Kan Xuan, Liang Yue, Liu Chuang, Liu Ding, Liu Wei, Liu Weijian, Lu Chunsheng, Ou Ning, Pak Sheung Chuen, Qiu Anxiong, Song Tao, Sun Xun, Xu Zhen, Xue Tao, Yang Fudong, Zhang Ding, Zhou Tao og Zhou Zixi
For ikke så mange år siden presenterte Samtidskunstmuseet oss for den nye kunsten fra Shanghai. Dette var en utstilling som skulle vise mangfoldet i den rivende utviklingen Shanghai er under i dag. Utstillingen tok omtrent pusten fra oss med sin energi og mange uttrykk.
Dagens kinesiske uttrykk omfatter langt mer enn det som skjer i Shanghai. Dette er en utstilling som tar for seg unge kunstnere i dagens Kina, kunstnere som velger å bo i Kina og som riktignok henter inspirasjon fra utlandet men er stolte over at de er kinesere og den arven de bærer på. Det rivende og masete Shanghai-uttrykket preger ikke denne utstilllingen. Her er det åpnet for mer ettertenksomhet og ettertanke. Derfor er det stor kraft i denne utstillingen, en kraft du ikke blir klar over før du igjen konfronteres med vår hjemlige gråe tranghet og utilstrekkelighet.
Utstillingens første del ble vist i London i fjor og meningen er at den nå skal gå videre til Luxemburg før den ender opp i Peking neste år til de olympiske leker. Dette er altså en samarbeidsutstilling med Serpentine Gallery i London.
Det kan virke umulig å velge ut et fritt antall kinesiske kunstnere til en utstilling som dette. Kina er veldig og kunstuttrykket er mangfoldig. Bare det å ta tak i dette er en prestasjon i seg selv. Det er kanskje derfor at vi har fått en utstillingstittel som henspeiler på en kraftstasjon, det skjer så mye i Kina akkurat nå at bildet med en kraftstasjon kan synes som det helt riktige. Det skapes og formes, alt er i en rivende utvikling. Som Lenin en gang sa: Sosialisme er elektrisitet. Nå er det neppe herken sosialisme ellker kommunisme vi er vitne til i Kina i dag. Det er en avart av kapitalismen vi aldri før er blitt stilt overfor før, selv om (den tynne) overfrakken ennå kaller seg kommunistisk.
Kunstnerne som er representert her tilhører alle en generasjon som er født på 1970- og 1980-tallet, dvs. etter Mao. De lever i dag i Kina – og velger å leve i Kina – fordi de nyter relativ kunstnerisk frihet og har det tilfredsstillende materielt i en økonomi som er den mest blomstrende i hele verden. Men viktigst av alt er at de befinner seg i sentrum for det som skjer, det som finner sted her i verden skjer nå i Kina, så hvorfor skal de ikke befinne seg i begivenhetenes sentrum?
Utstillingen er ikke identisk med den som ble vist i London og vil heller ikke være den samme som går videre til Luxemburg og Peking. Ting forandrer seg med rasende hastighet, og det vil også prege kunstuttrykket.
Derfor er det møtet mellom det nye Kina med alle dets gamle tradisjoner og hvordan dette har latt seg påvirke av Vesten det siste hundreåret som preger mye av denne utstillingen. Rekvisitter som representerer ting av symbolverdi ligger spredt omkring, en bil på en dreieskive, amerikansk feltutstyr, krigsleketøy, dagligdagse gjenstander med videre. Filmer viser hvordan den nye generasjon tenker, hvordan de er opptatt av arven sin men også påvirket av nye inntrykk. Det er det nye Kina som stormer fram, selvbevisste og stolte.
Liu Chuangs Everyting on you viser et utvalg av slike rekvisitter. Sminkegjenstander, fotos av mennesker i rødegardistuniformer, sko, det som kan være matkuponger av ulike slag, nøkler, penner. Til og med en truse er det plass til.
Filmen til Cao Fei opptar med sine sitte(ligge-)arrangementer et helt rom. Den kan nettopp sees på som et uttrykk for det som ligger i spenningen i dette feltet mellom den nye tid og Kina.
Men det verket som med sin lysende intensitet drar oppmerksomheten til seg med den gang er Liu Dings The Ruins of Pleasure. Selv om verket ikke er plassert i inngangspartiet merker du dets tilstedeværelse med en gang du kommer inn. Det har rett og slett en lysende kraft.
Et annet arbeid som tar stor plass er Love it, Bite it! av Liu Wei. Du kunne fått assosiasjoner til terrakotta-hæren umiddelbart men når du ser nærmere etter er dette noe helt annet. Bygninger, først og fremst vestlige i formen, er bygget opp (eller revet ned?) på skeive og skakke. Skal de vise at den vestlige kulturen står for fall i dagens Kina? Vi kan såvisst spørre, for Kina bærer i dag mesteparten av verdens økonomi, slik som at omtrent alt det vi bærer av tekstiler her til lands er produsert der likesom all norsk frossenfisk faktisk er pakket i Kina!
I møtet mellom det nye og det gamle finner vi et arbeid som China 1946 – 1949, Across the river av Zhou Zixi. Symbolsk i enhver forstand, gamle prammer stakes over elva mens menneskene rundt går omkring og betrakter det som er gallerivegger. Samme symboleffekt har den samme kunstnerens China 1946 – 1949, Guerilla. En geriljakriger ser ut mot horisonten hvor en skyline av en moderne by er i ferd med å tegne seg.
Det er derfor en generasjon unge kunstnere som er selvbevisste og både vet hvilken arv de hviler på og hvor de befinner seg i verdens i dag. Bokstavelig talt i midtens rike. Riket med en eldgammel sivilisasjon og kultur, noe vi ikke engang kommer i nærheten av.
Det er derfor litt av en kontrast å oppleve vår hjemlige Høstutstilling i kontrast til dette uttrykket fra det nye Kina. Det er som å oppleve den gamle verden mot den nye – og her er vi den gamle. Det er som å oppleve bevegelse mot stillstand, potens mot impotens, livsbegjær og livsvilje mot det å gi opp, ung mot gammel – i det hele tatt, det er to forskjellige verdener, to forskjellige uttrykk. Den nye tid, det nye Kina stormer fram.
