Museet for samtidskunst 12.05.2007
Kunst 4. Verk fra samlingen 1950-2007
Denne utstillingen er blitt kalt Kunst 4 med Verk fra samlingen 1950-2007 som forklarende undertittel. I og for seg intetsigende hvis det ikke var for at den bygger opp en forventning og at mange av de verkene som presenteres forbløffer og vekker vår nyfikenhet. Men det sensasjonelle som ligger i den for noen ‘skandalløse’ samtidskunsten er holdt på armlengs avstand. Her er lite eller intet som kunne provosere, ingen kjønnsorganer eller for den del andre menneskelige organer.
Derfor blir dette på godt og vondt en museumsutstilling. Vi likte den og fant at samtidskunst faktisk kan ha en mening i museumssammenheng selv når den ikke stiller ting på hodet, sjokkerer eller provoserer. For den saks skyld kan man jo si at strøket omkring kan by på et bredt utvalg av opplevelser for den som er ute etter det mer spennende. I museet et steinkast nedenfor kan man eksempelvis se organer utstilt i museal sammenheng.
Samtidskunst i tidsrommet 1950 – 2007 skal presenteres. Det er en krevende tittel som bygger opp forventnignene til de store utstillingen vi har sett på Samtidskunsmuseet de siste årene. Det er laget fire kategorier – her kalt soner – slik at kunstverkene skal få sin viss mening innbyrdes og ikke sprike for mye. Vi syntes inndelingen – Abstrakt maleri, Kunst og hverdag, Det minimale og Ide, tekst, bilde – var grei og forstandig. Det hjalp oss slik at vi ikke fikk tredd kunstverk over hodet hulter til bulter. Også inndelingen i de forskjellige salene med det lys som er der og det rom som skapes hjelper godt på vei.
Et av de verkene som gjør seg godt på denne utstillingen er Katrine Gieværs Pingo nr. 4. Et bokstavelig talt boblende kunstverk. Bare synd det ikke er tredimensjonalt sett ut fra betrakterens ståsted, vi skulle gjerne ha opplevd disse fargeboblene som virkelighetens kuler. Men spennende er det og assosiasjonene vekkes.
Gardar Eide Einarsson minner oss om at den ‘totale revolusjonen‘ er her. Enkelt og greitt. Slik kan det sies også i 2002. Men egentlig er det er statement fra over tredve år tilbake.
Utstillingen er full av slike slagord. Noen befinner seg i form av kunstverk, andre som sitater slått opp på veggene. John Baldessaris 30-talls verk er et av dem som på en måte sammenfatter samtidskunsten som noe ‘sikkert ukjent og uklassifiserbart‘. Andre steder er det erklæringer som sier oss ‘..blendet av hverdagens rom og gjenstander…’og ‘…kunst som vare er egentlig ingen god ide….’ De står på veggene. Vi likte dette. Et apropos til pågående partiandsmøter hvor markedets herlighet ikke kjenner grenser…
Iver Jáks ‘kvisthaug’ – eller reinsdyrhorn – møter oss allerede når vi er kommet opp trappa til annen etasje. Klart assosierende med det som avgjort har mye med hans landsdel og dens natur å gjøre. Vi likte denne store ‘kvisthaugen’ fordi den setter i gang tanker og assosiasjoner. Det er et motiv som går igjen i mye av hans kunst. Vi har sett det i andre arbeider. I dette utstilte verket En I og II er ‘kvisthaugen’ i virkeligheten laget av delvis ekte reinshorn.
Her er mye å fordype seg i og gledes ved. Vi skal ikke glemme å nevne den britiske kunstneren Tony Cragg og franske Anette Messager. CoBrA-kunstnere som Karel Appel og Asger Jorn finner vi også her. Og ikke minst de norske 70-talls-modernistene Kjartan Slettemark og Per Kleiva. Du kan gjerne tilbringe en dag med god samvittighet med denne utstillingen.
Men du vil hverken sjokkeres eller provoseres ved noe av dette. Ikke ved museal samtidskunst som er presentert på denne måten, det er en trygg og god utstilling hvor man kan glede seg over de utstilte verkene uten å måtte føle annet enn tilfredsstillelse ved å opplevde god kunst.
Det er også mulig med samtidskunst.
