Stenersenmuseet 4. mars – 15. april 2006
Weltsprache Fußball – Fotball, et verdensspråk, utstillingen er organisert av Goethe-Institut i samarbeid med fotobyrået Magnum

IRAN. Teheran. 1998
Det er fotografier av verdenskjente fotografer som Henri Cartier-Bresson, Abbas, Martin Parr, Herbert List, Martine Franck, Susan Meiselas m.fl. som vises på denne utstillingen. Utstillingen er et samarbeid mellom Magnum Photos og Goethe-instituttet i München, dermed Goethe-institutt over hele verden, i forbindelse med det kommende verdensmesterskapet i fotball i Tyskland. I alt 50 bilder viser alle fasettene ved fotballspillet, gleden ved spillet fra det helt store øyeblikk som Maradonna i Mexico-VM til der små gutter leker seg med lærkula i Kamerun.

Mexico DF. 29/06/8
Gjennom dette er det ikke bare fotball som avspeiles. Vi blir også med på en reise i kultur hvor religion, kjønnsroller mv. inngår. Bildene viser morsomme glimt fra en hel verden, fanget inn av noen av vår tids mesterfotografer. Det er små og store øyeblikk, gjerne fanget inn i enkle situasjoner. Fotball krysser bokstavelig talt alle grenser, alle aldre, kjønn og nasjonaliteter.
Bildet med fotballsparkende jenter i Teheran blir nesten som en ballett samtidig som det er en oppvisning i hvordan fotball skaper et felles språk for alle, uansett kultur eller religion. Det er mange bilder på denne utstillingen som fanger kontrastene, eksempelvis buddistmunkene som følger en fotballkamp i Kambodsja.

Cameroon, 1998
Sommerens kommende verdensmesterskap vil bli en begivenhet som setter selv den nylig avholdte vinterolympiaden i skyggen. Fotball er den uten tvil mest populære idrettsaktiveten i verden i dag. Forventningene til dette mesterskapet er store, spesielt i Tyskland hvor nasjonalistiske følelser får seg utløp i kampen med lærkula i stedet for i storpolitikken. Og glade skal vi være for det.

For det er her fotballens, eller idrettens styrke ligger. Det sveiser og knytter sammen folk i fredelige aktiviteter. Visst kan fotball også bli voldelig, både på og utenfor matta. Men dette blir mindre enn en parantes når vi ser hvordan fotball og idrett kanaliserer menneskelig aggresjon i retning av fredeligere sysler. De iboende trekkene i oss kan vi ikke unngå, vi har urinstinkter som ligger dypt inne i oss. Derfor skal vi være glad for at de tar oss med på en lek og et spill i stedet for på blodig alvor.
Vålerenga-kultusen i byens hovedstad er i så måte det beste eksemplet. Her har man maktet det helt utrolige i å skape en bevegelse som forlengst har ledet machoguttemiljøet inn i kirken, eller rettere sagt, fått kirken med på laget. De iboende tendensene som ville ligge i eksempelvis rasemotsetninger og gjengoppgjør er blitt skikkelig demmet opp for med en slik positiv kultus. Testosteronen har fått seg sunnere utløp, for å si det slik.

Denne utstillingen dokumenterer dette. Det er ikke bare en demonstrasjon av hvilken enorm kraft idretten – og fotballspillet – er i vår urolige verden. Her finner vi også det ypperste av fotografier fra de siste tiårene. Bare det å oppleve disse bildene, og alle historiene som de hver for seg forteller, blir en nytelse for seg.
En flott utstilling.