Kunstindustrimuseet 8.10.05-18.12.05
Italiensk design 1945-2000, 100 gjenstander fra Triennale di Milanos faste samling
På Kunstindustrimuseet vises nå en utstilling med italiensk design. Vi får se gjenstander som er lekende, sprudlende og myke i formene og som ikke alltid tar seg selv så altfor høytidelig. Det protestantiske gravalvoret er ikke-eksisterende og den kjølighet og pragmatisme vi kjenner fra her hjemme holdes på mer enn en armlengs avstand, kan man trygt slå fast.
Italiensk design har i hele etterkrigsperioden hatt sterk påvirkning overfor norske designere. Det er i første rekke herfra man henter inspirasjon og ideer. Samarbeidet med spesielt design-miljøet i Milano, moter og møbler kommer også inn her, har i mange år vært godt og denne utstillingen er en gjenytelse for den utstillingen Scandinavian Design Beyond the Myth som nylig ble vist i Milano.
På utstillingen her i Oslo konsentrerer man seg av naturlige årsaker om etterkrigsperioden. Men selv i arbeider fra 1946 ser man klar påvirkning fra de futuristiske ideene som preget italiensk kunstliv i flere tiår fra forrige århundreskifte og som det bare er politisk korrekt i dag å snakke om fra tiden før 1920.
Etterkrigstiden første arbeider er preget av gjenoppbygging og maskinalder. Men snart kom forbrukssamfunnets behov sterkt inn.
Dette kan vi se av produktene som allerede på 50-tallet begynte å gjøre seg gjeldende og også her hjemme ble mye kjent. Vespa-scooteren er kanskje den mest kjente, rund og myk som den er i formene, nesten kvinnelig vil man si. Det geniale med å legge et buet deksel over sykkelens motor gjorde alt. Egentlig er ikke scooteren noe annet enn en liten motorsykkel med små frøkenhjul, men du verden for en forskjell det er på den og la oss en tysk kubikkgjenstand.
Olivetti-skrivemaskinen er kanskje heller ikke mindre kjent. Også den ble en bruksgjenstand som fant stor plass her hjemme.
Denne utstillingen tar for seg de forskjellige uttrykkene vi har møtt i løpet av de litt over femti årene siden krigens slutt. Her har vi uttrykkene fra popdesignen, lekende og fargerik elegant. Senere kom det mer rasjonelle og postmoderne fram, mens italiensk design i vår tid retter søkelyset mot økologi, gjenbruk og minimalisme.
Lekende, elegant, iderik og fargesprakende kan tjene som stikkord for det vi ser av italiensk design. Her er ikke mye av den kjølighet i uttrykket som preger mye av den skandinavisk designen, og enkelte ganger kan man lure på den praktiske verdien av gjenstandene. Eksempelvis kubestolen som nok setter i gang fantasier om helt andre aktiviteter enn å sitte rolig og lese en avis. Og kanskje var det også hensikten? Men hvilken møring i Bondevik-Norge ville ha turt å tenke slik?
Italiensk design er et forfriskende humørfylt innslag i vår ellers grå hverdag og i konsumentsamfunnet. Hvem kan ikke tenke seg å ‘rulle litt’ i kubestolen?
