Stenersenmuseet 3.6. – 3.7.2005
Graham Nash: Eye to Eye
Det finnes to typer offentlige personer. Den ene vil benytte seg av sitt offentlige navn og bruke dette til å framheve seg på andre områder. Den andre ber likesom om unnskyldning for at han har drevet med noe som har gjort ham kjent.
Rockeikonet Graham Nash er av den sistnevnte typen. Kjent i mange tiår for sin virksomhet i først Hollies, siden i gruppen Crosby, Stills ogNash, en supergruppe fra “den gangen” som siden ble forsterket av Neil Young. Etter førti år som rockelegende trer han nå fram og sier likesom unnskyld for alle de årene han har stilt seg i offentlighetens søkelys som rockemusiker.
Det var jo egentlig fotograf han skulle være. For arbeiderklassegutten fra Manchesterer født og vokst opp med fotografiet. Hans far var en dyktig amatørfotograf som tidlig førte ham inn i fotografiets magiske verden. I alle år har han dyrket fotografiet, tatt bilder av situasjoner og mennesker, samlet bilder og bygget opp samlinger.
I mange år forble dette en offentlig hemmelighet. Han er kjent i fotokretser for å ha bygget opp en av de fremste digitale samlingene av fotografi i verden, men hovedsakelig av andres bilder. Om sine egne visste man lite. Inntil han slapp fotoboken Eye to Eye i fjor og verden fikk et lite innsyn i den rikdommen av fotokunst som han har tatt gjennom årene. Et utvalg av bildene til denne boken utgjør denne utstillingen.
Selvfølgelig er det bilder som reflekterer hans artistliv på denne utstillingen. Noe annet ville ikke å være til å unngå når man skal presentere utdrag fra et materiale som spenner over førti år som har stått i offentlighetens skue. Her er bilder av musikervenner, Joni Mitchell, Allan Clarke, Neil Young, David Crosby, Stephen Stills, Johnny Cash, Bob Dylan og andre. Men i stedet for å planke deres portretter og bli berømt ved å flyte på navnene deres, uttrykker disse bildene langt mer, eksempelvis der Joni Mitchell helt henført lytter til musikk eller det nesten klassiske bildet av Neil Young som har fått en slik beskjeden plass at vi føler at det virker som om fotografen nesten var brydd ved å stille det ut på denne utstillingen.
Men det beste av fotografiene synes jeg likevel er et bilde fra 1988, Neil Driving Home. Åkrene i nord-California, den mer enn losslitte veien og den tilårskomne skranglebilen uttrykker alt. Det er en historie som fortelles, et enkelt bilde gjenskaper og lager historier. Slik kan bildet leve og appellere til fantasien.
Andre steder møter vi ham i det perfekte øyeblikk, der han har fanget situasjoner. Ofte er det situasjoner hvor uttrykket nesten går over i det abstrakte og futuristiske. Det er spennende bilder, som sykler i Milano og trapper i New York, veggplakater i Kanada som avbildes med sine omgivelser.
Mange av disse bildene er spennende. Det får oss helt til å glemme hvem det er som har tatt dem. Selvportretter javel, men det er som oftest snapshot-situasjoner sett gjennom et speil, en refleks gjennom et vindu eller liknende.
Alle disse bildene er i svart-hvitt. Det er likesom ingen ting skal lyge, ingen farger skal få lov til å komme inn og ødelegge det rene uttrykket.
Det er en sympatisk utstilling, til tider nesten lavmælt og absolutt ikke noe slikt man venter seg av en verdensstjerne som senest i vinter sang på Rockefeller i Oslo og senere i sommer vil komme på festival her i byen med sine musikerkollegaer.
I slike idoltider trenger vi en ydmyk enkelhet som denne.
