Nasjonalmuseet på Tullinløkka: Kyss frosken – forvandlingens kunst
28.5. – 18.9.2005
Endelig står utstillingen der. Nasjonalmuseet har tatt nyvundne Tullinløkka i bruk, befridd plassen for unyttige biler og reist en oppblåsbar gummifrosk og en paviljong av (tidligere omstridt) tre der. Regnskogsbekledningen er fjernet fra trepaviljongen. Skandalenes tid er forbi. Klappet og klart for den største utstillingen i hovedstaden på snart hundre år.
Eller er det? Da vi var der nede på pressevisningen på torsdag var utstillingen på langt nær ferdig. Vi snublet mellom håndtverkere, treplater og vasset i søle utendørs. Vi kunne neppe få det inntrykk av utstillingen slik den var tenkt å være – eller bli. For Nasjonalmuseet tenker også langsidig. Med denne utstillingen håper de å rydde grunnen for varig bruk av denne parkeringsplassen til formål som er langt mer vennlige overfor natur og miljø enn biler og atskillig mer verdig en kulturnasjon. Nå er både regnskogstrevirke og eksosspyende doninger fjernet. Vi får håpe på at våre politikere tar det temmelig klare hintet.
I trepaviljongen er det nemlig rigget opp en fotoutstilling for å dokumentere bruken av området gjennom de siste 2-300 år, fra den gang løkka var en løkke ved Bislet-bekken og en stor del av resten av sentrumområdet en myr, hvilket det forsåvidt er ennå i og med at mai er den mest regnvåte på ti år og sentrumsarbeidene på langt nær er ferdige. Vi ender opp med å se alle utkastene til nytt kunstsenter på løkka. Søla er det gjennomgående nåtids-trekket som det kanskje også var dengangen. Utstillingsdelen Tullinløkka – forslag, slag og forvandling streker altså opp interessante framtidsvyer. Forhåpentligvis uten søle. Dessuten får vi oss en nyttig påminnelse om hva Museumsinsel i Berlin, Pinakothek-byggene i München og Guggenheim-museet i Bilbao har å si for en storby.
For å begynne et sted, Nasjonalmuseets skatter har laget inspirasjon for hele opplegget. Først og fremst i bilder av Gerhardt Munthe ogTheodor Kittelsen. Men også i andre ‘eventyr’-bilder de fleste burde kjenne. Disse bildene er forlagt til den delen av utstillingen som finner sted inne i den gamle bygningen til Nasjonalgalleriet. Her finner vi også andre bidrag til denne utstillingen. Gerhardt Munthes Eventyrværelseer helt sentralt i dette.
Disse verkene skal ‘synliggjøre forbindelser mellom kunst, eventyr og populærkultur’, som det heter i begrunnelsen, ‘det godes forvandling til det onde, ..magi og trolldom som forløser eller binder menneskets skaperkraft.’ Med disse bevingete ord tar også utstillingen mål av seg til å rykke inn i hundreårsmarkeringen av Norge som selvstendig nasjon.
Utstillingen er altså spredt over store plan. I selve frosken – den oppblåsbare – finnes bare fem kunstverk, installasjoner, som til gjengjeld antar digre proporsjoner. I senter er det laget til en lys og vennlig utekafe. Med Frogner-priser. Løkkas ene flanke er trepaviljongen og en annen utgjøres av det tidligere Nasjonalgalleriet. Publikum vil altså ha nok å beskjeftige seg med i utstillingsperioden fram til september.
Av installasjonene fant vi Børre Sæthres store ‘tre’ med nærmest blinkende kråker som det mest iøynefallende og interessante. Fantasivekkende, men også uhyggelig, et verk som uten videre plasserte seg solid og sterkt under utstillingens tema. En behøver ikke å være fascinert av Hitchcock for å få et inntrykk av dette verket selv om en må være ærlig nok til å innrømme at assosiasjonene gjør seg sterkt gjeldende.
Det tradisjonelle utstillingsoppsettet finner vi i Nasjonalgalleriets førsteetasje. Her er et helt rom viet arbeider av Gerhardt Munthe, Th. Kittelsen og andre. Nyere verk som klart kan defineres som brukskunst er også stilt fram her. Men også arbeider fra de siste årene som kan gå rett inn i eventyrfortellingen hører hjemme her. Ideene får luft, fantasien får flukt.
Det var mye spennende å oppleve på vandringen rundt i selve frosken. Lysvirkninger, filmer – for ikke å snakke om de nevnte kråkene til Børre Sæthre – gir tilskueren mange interessante opplevelser. Men utstillingen er for stor og omfattende til å få med seg med en enkelt gjennomgang. En må ta tiden til hjelp og kanskje sette av flere dager til dette store prosjektet.
Åpningen var mildt sagt kaotisk. Timelange køer i øspøs regnvær. Museet hadde tydeligvis ikke forventet et så stort publikumsinnrykk og for å holde presse og innbudte gjester unna dronningen som skulle åpne utstillingen – uten pressens nærvær – og vandre rundt i utstillingsområdet, ble det mildt sagt ganske stressende for noen og enhver. Vi får tolke dette positivt for framtiden, publikum er opptatt av at Tullinløkka blir mer
