Ibsen og Munch

Likevel fikk de mye med hverandre å gjøre. Én ting er det uimotsigelige faktum at de møtte hverandre noen ganger på Grand Café og at maleren utførte et maleri av dikteren i hans hjørne.

Da Munch hadde sine skandaleutstillinger i Berlin på begynnelsen av 1890-tallet, og ble for alvor internasjonalt kjent og på sett og vis ble selve samlingsymbolet for den tyske ekspresjonistiske malerretningen som kom noen år senere, fattet Ibsen en viss interesse for de sterkt symbolmettede motivene i Munchs kunst. Han dukket opp på malerens første separatutstilling i Oslo i 1896 og hadde også oppmuntrende ord til overs for ham når han så ham på Grand, utenom at han ved en anledning nektet å betale regningen for en noe bedugget maler og hans venner.

Herfra går den interessante problemstillingen om hvor mye de betydde for hverandre kunstnerisk sett. Det er hevet over enhver tvil at innflytelsen fra dikteren var størst, flere av Ibsens kvinneportretter kan vi lese igjen i  Munchs portretter. Dikteren hadde bare et par skuespill igjen å skrive da han ble kjent med Munchs kunst, men det bør kanskje ikke overraske at det er blitt øvet en viss påvirkning fra de sterke symbolmettede skikkelsene i Munchs kunst til de persontegningen vi finner i det symbolske dramaet Naar vi døde vaagner (1902).

Det som står tilbake som et faktum er at Munch i hele sin tid var opptatt av Ibsens kunst gjennom plakater og sceneskisser. Indirekte ser vi også hvordan noen av skikkelsene i dikterens dramaer kan leses igjen i enkelte malerier, som i Vampyr og Døden i sykeværelset.

På begynnelsen av århundret ble Munch engasjert av Max Reinhardt til å lage sceneskisser til den kommende oppsetningen av Gengangere på Kammerspiele i Deutsches Theater i Berlin. Disse skissene var ikke ment som fullgode sceneløsninger, selv om den svarte stolen med ryggen til ble brukt i oppsetningen. Senere fulgte tilsvarende skisser for Hedda Gabler.

Senere laget han tegninger til Peer Gynt og under første verdenskrig utførte han tresnitt med tildels blodige og dramatiske scener fra Kongsemnerne. Det er også tydelig å se at han også ble inspirert av et stykke som Johan Gabriel Borkman, eksempelvis bildet som illustrerte stjernenatten.

Utstillingen på Munchmuseet følger samme sporet som da den ble vist for et par år siden. Nå vises den igjen i forbindelse med årets Ibsen-festival.

Egentlig er det lite nytt som kommer fram i denne utstillingen. Pliktskyldig ser vi noen sceneskisser og teaterplakater. Men det egentlige store spørsmålet – hvordan Ibsens sceneskikkelser påvirket Munchs ekspressive og sterkt symbolpregete kunst – får vi ikke noe egentlig svar på.

Bare en pirrende antydning, og det er ikke nok. Her har rette vedkommende en stor oppgave foran seg. Kanskje neste Ibsenfestival kan gi oss mer enn en svak antydning?