Spectre er en helt anerledes James Bond-film enn det vi gjennom et tyvetalls tidligere filmer har blitt vandt med. Men bevarers, mye av det gamle henger ved, voldsomme slåsskamper og halsbrekkende og dramatiske scener med bilkjøring, tog under fart og helikoptre. Filmen er likevel i alt det vesentligste en helt annen enn tidligere Bond-filmer. Pulsen er senket, det er ikke noe heseblesende tempo, og best av alt: det hviler et strøk av alvor og faktisk seriøs dramatikk over særlig siste del av filmen.


Mye er på plass av det gamle i denne 24. Bond-filmen. Skrekk- og terrororganisasjonen Spectre opplevde vi å møte allerede i den første Bond-filmen dr. No og en tidligere kjent person som Blofeld opptrer etterhvert i handlingen. Stadig kommer det referanser til tidligere Bond-filmer, det blir nesten som å oppleve en Wagner-opera hvor alt det tidligere inntrufne skal berettes om.
Første del av filmen er som tatt ut av snyteskaftet på de tidlligere Bond-filmene. James Bond har fått ferten av noe og forårsaker så mye ødeleggelse og hurlumhei i Mexico at han blir løst fra tjenesten. Den nyere tids byråkrater og effektiviseringsmennesker gjør sitt inntog og skal modernisere de gamle tjenestene etter den nye tids mønster. Etterhvert som det utvikler seg blir det en kamp på bokstavelig talt liv og død om selve tjenestenes berettigelse og eksistens.
I en annen sammenheng ville vi sagt vårt om dette men i Bond-sammenheng er vi så avgjort konservative. Det er særlig dette nye James Bond-grepet vi likte.
En positiv overraskelse møter en ved denne filmen. Gå og se den!

