Årets kulturbegivenhet

Like sikkert som at det nye årets viktigste kulturbegivenhet vil bli Bjørvika i kommende april var premieren på Markens Grøde fjorårets desidert største kulturbegivenhet her hjemme.

Her skjærer vi gjennom det som måtte være av Grieg-år, spennende filmer, interessante bøker og epokegjørende kunstverk og utstillinger, og ikke minst at både Oslo-filharmonien og Bergens-filharmonien har gjort strålende gjestespill utenlands. Den viktigste begivenheten i 2007 var etter vår mening Sebastian Hartmanns oppsetning og bearbeiding av Hamsuns Markens Grøde på Nationaltheatret i januar.

Uansett hvordan man oppfatter den er dette en forestilling som går langt utenpå det som måtte oppfattes som teater i vanlig forstand. Sebastian Hartmann har ikke bare bearbeidet Novelprisvinnerens hovedverk for scenen, han har også lagt inn helt nye dimensjoner i det. Her møter vi for eksempel den aldrende Hamsun som skal forsøke å forsvare at han valgte å gå med tyskerne da norske frihetskjempere ble skutt på hjemlandets jord, og på slutten av den fire timer lange oppsetningen beveger Sebastian Hartmann seg i fantasiens og framtidens verden. Forestillingen ender opp med en nærmest Götterdämmerung’sk profeti om at menneskene var de som greide å utslette alt liv på kloden.

Det er en forestilling som ivaretar den opprinnelige magien i Knut Hamsuns fortelling om nydyrkeren Isak. Noe av dette gjennom realistisk scenebark, det dufter Østmarka langt opp i annen benkerad! Men det er dimensjonene i denne forestillingen, at vi taes med på en opplevelse av ekspresjonistisk teater som går langt utenpå en vanlig god teateropplevelse som her setter seg og gjør et solid inntrykk.

Forestilllingen er slipt noe i kantene etter et års spilletid. Annet kan man ikke vente i et tradisjonelt teaterhus hvor en oppsetning som dette representerer mer enn et kjempeløft.

Forestillingen ble møtt med samstemt jubel fra et enstemmig anmelderkorps. At kjempeforestillingen etter et år fremdeles står på spilleplanen vitner om at publikum setter pris på den i like stor grad, ‘Storslagen’, ‘smerte og blod’, ‘Nationaltheatret (har) trådd over en terskel’ skrev begeistrete anmeldere. Klassekampen skrev ‘..scenene stiger fram fra en wagnersk tåke, og har en monumentalitet à la tysk stumfilm-ekspresjonisme’ mens Kulturspeilet spurte ‘Hva skal man så gjøre med denne oppsetningen? En ekstra æres-Oscar?’