Blodslit

Det var et blodslit å være scenearbeider ved arbeiderbevegelsens høyborg Youngstorget’, skriver Anne-Lise Heitmann i dagens artikkel om Den Norske Opera og den siste forestillingen i Folketeatret på nyttårsaften.

‘Blodslit’, det var rette ord. Vi var av dem som tok arbeid der som scenearbeider i de ‘harde sekstiåra’, og vi ble der knapt et år før ledelsen fant ut at de måtte finne en syndebukk for at store deler av staben forsvant i arbeidsstida for en ulovlig og spontan demonstrasjon foran Møllergata nitten den dagen de streikende Norgas-arbeidere ble arrestert av politiet.

Forsvant fra scenearbeidernes rekker på Youngstorget gjorde vi på timen, men etterlot oss ulovlige streiker og aksjoner, ikke bare den foran politistasjonen som i beste 60-talls tradisjon også må oppfattes som en politisk demokratisk meningsytring. Det ble sådd frø til en fagforening og en klubb som etterhvert fikk gjort noe både med lønn og arbeidsforhold.

Men å komme inn på Den Norske Opera – i august 1969 – var en bisarr og surrealistisk opplevelse. Vi hadde riktignok jobbet i dette huset tidligere, både i femte og sjette etasje, på partikontorene til Det Kongelige Norske Arbeiderparti og i Arbeiderbladet etasjen over. Men at det kunne være et slikt misforhold mellom lære og praksis i et opplyst samfunn, trodde vi knapt var mulig. Den Norske Opera var jo oppstått som en kongstanke av nettopp dette partiet og det var deres menn som satt i ledelsen… Men å komme fra det opplyste tyvende århundret til støv, skitt og noe som nærmest liknet slaveliknende forhold var drøytt. Det trigget i hvert fall den opprørske viljen hos en normal 68-ungdom i usannsynlig grad.

Det ble Mao-sitater for en gjeng ungdom under dreieskiva mens forestillingen var i gang med dunk og hyl rett over oss. Etterhvert fikk vi jo også noenlunde skikk på det vi ungdommer så som det største problemet akkurat der og da: fylla og den stadige drikkinga.

Teknikerne den gangen fikk omtrent ikke betalt. Timelønna holdt såvidt til en halvliter på Dovrehallen (hvor mange halvlitere kan du kjøpe for timelønnen din i dag?). Derfor måtte mange – de fleste? – basere seg på overtid, usannsynlig mye overtid. Tusen timer i året og mer var vanlig. Det innebar at du stilte på jobb klokka åtte om morgenen og kunne gå hjem etter at forestillingen var slutt. Ditt sosiale liv måtte du føre på jobben. Vi skal ikke påstå det direkte, men det var helt tydelig at daværende ledelse så gjennom fingrene med at man drakk på jobben. På den måten hadde man kustus på sine folk, slavene.

Fra å få noenlunde slutt på hardfylla var neste punkt å få stablet en fungerende fagforening på beina. Det høres rart ut, men AP-folkene i operaledelsen var på ingen måte glad i fagforening på deres arbeidsplass. Men det ble etterhvert en fagforening som kunne både bite og slåss. Med en av de opprørske, men mest erfarne av oss i spissen, gikk fagforeningsprosenten opp fra godt under femti til nesten hundre i løpet av kort tid.

Det var et sant helvete å være der den gangen. Rundgangssvette fra stive strømper i garderoben er bare en bagatell, men ikke akkurat scenepudder for å si det slik. Og apropos sko, vernesko var en uting. Vernehjelm ble nektet brukt, hva ville man tro? At arbeidsplassen var farlig?

Jo, det var den, vi ble kjørt hjem både en og to ganger, en gang i avgjort koma. Sikkerhetsregler eksisterte ikke, det var bare å peise på med muskelkraft og kjøtt.

Vi kom inn til forestillingen Falstaff, som hadde den daværende lovende Götz Friedrich (senere sjef for Deutsche Oper i Berlin) som instruktør og scenograf. Han hadde konstruert en kjempedekorasjon. Scenefolkene ble organisert i tre lag fra hver sin side og ‘bakfra’, vi var hele seksti mann bare av scenearbeidere, rekvisitten talte hele femten!

Dessuten var arbeidsplassen totalt livsfarlig. Nevnt er luka fra malersalen helt på toppen av bygget. Dette var for ingenting å regne mot når du skulle hente ut et sceneteppe fra det som smykket seg med betegnelsen ‘teppelager’. Lageret var rett og slett en åpen sjakt med vinkeljern fra fjerde etasje og ned til torgplan, du måtte balansere og smyge deg fram her sammen med fem-seks andre med et tungt teppe over skulderen.

Ryggen gikk jo skeis ganske fort. Det som knekte den var den nesten tonn tunge stålbrua som vi måtte sette over orkestergrava daglig til hver prøve. Det gikk med muskelkraft så lenge det holdt. I dag ville en arbeidsledelse som forsøkte seg på noe slikt ganske sikkert blitt satt inn.

Men det som var verst var ikke arbeidsforholdene. Støv og skitt kunne du tåle og så lenge du er ungdom – og det var alle den gangen – kunne du fikse det meste. Det verste var fornedrelsen. Den daglige ovenfra-og-nedad holdningen fra voksne mennesker som du visste måtte vite bedre. De behandlet oss som undermåls individer, bare gi dem en tår og en ‘rundgang’ så holder de seg på plass… Kjeften de ga og holdningen de viste var som en understreking av det Einar Gerhardsen skrev om i sin selvbiografi. Du trodde bare ikke det var mulig at ‘de harde trettiåra’ fortsatt eksisterte – midt i sosialdemokratiets høyborg, godt beskyttet av partipampene.

Men da fagforeningen var på plass, ble tonen en helt annen. Direktøren måtte avbryte ettermiddagsluren og komme ned til ettermiddagsforestilling og personlig skrive sjekker til hver enkelt scene- og lysmann den dagen lønna ikke var på plass fredags ettermiddag!

Og i dag, det usannsynlige himmelriket man opplever nede i Bjørvika er som en annen planet. Rart at det bare er knappe førti år i mellom…. Men et lyspunkt har vi notert. I selvbiografen til en viss tidligere operasjef ble vi skjelt ut for å være ‘uhøflig’ den gangen. Det er ikke å oppfatte som annet enn et sterkt kompliment.