Når divaen bjeffer

London-stjernen Lisa Stokke har bjeffet i vår lille andedam. I NRK slang hun ut påstanden om at norske – unnskyld Oslos – teatre er sperret for alle dem som ikke har den rette familie eller kommer fra Teaterhøgskolen. Slikt skal man ikke si. Og reaksjonen er tilsvarende.

På sett og vis har hun rett selv om det er altfor tydelig å merke på tonen hennes at her er det en fornærmet diva som bjeffer. Norske – dvs. Oslos – teatersjefer har ikke kommet med roser, gå ned på knærne og bedt henne være så vennlig å ta en ledende rolle et halvt års tid. Men det er også slik her hjemme at har du ikke de rette personlige kontakter, nytter det ikke. Teaterhøgskolen og tilhørighet i de beste familier på Oslo 2 hjelper langt på vei.

Norge – og Oslo – er intet musical-land. Vi kan på ingen måte sammenlikne oss med London hvor det kontinuerlig står 10-20 topp musicaler på spilleplanen på West End til enhver tid. For den saks skyld kan vi heller ikke sammenlikne oss med Stockholm. Det spilles en musical en gang i sesongen på Det Norske Teatret og kanskje en også på Oslo Nye. Men at man av den grunn uten videre skal tilby hovedrollen til en person som man ikke kjenner, spiller noen hundre mil unna og ikke vet hvordan vil falle inn i ensemblet, er en annen sak. På de private teatrene er det ennå tynnere. Her må man i tillegg sloss med en usikkerhet som ikke tillater de dristigste sprangene.

Norske teatre er bygget opp rundt ensemblet. Dette skiller dem helt fra de markedsstyrte musicalene på West End og Broadway. Her snakker vi om en helt annen verden hvor pengesekken rår, ingen arbeidsmiljølov gjelder og harde rå bud råder grunnen. At man får en rolle i Mamma Mia eller Guys and Dolls er ingen garanti for at man får til det til å svinge i Bør Børson.

Norske teatret trenger stimulans utenfra. Ikke minst fra krefter som har en annen teatervirkelighet og utdannelse. Dessverre virker utstpillet fra Tromsø-stjernen som mer personlig preget. Et diva-bjeff i andedammen.