Sjostakovitsj hundre

Den russiske komponisten Dmitrij Sjostakovitsj (1906 – 1773) ville 25. august ha fylt 100 år. Dermed er dette det andre store komponistjubileet i år, det første var Mozarts 250-års feiring i slutten av januar. Noen vil jo bemerke at det er ytterligere jubilanter, blant dem vår egen Christian Sinding (1856 – 1941), Bartok 125 år og 150 år siden Schumann døde. Men Mozart og Sjostakovitsj er definitivt de store. Dessuten er de ikke ulike selv om halvannet århundre ligger mellom dem. Den sprudlende melodien og sprelske fantasien er begge deres kjennetegn.

Sjostakovitsj vokste opp og døde i det forgangne Sovjet. Han ble også den nye statens ledende komponist og hans virke og renomé kom til å høre tett sammen med Sovjetstaten. I den grad ble han identifisert med det såkalte ‘kommunistiske’ regimet at han her i Norge til langt ut på 1970-tallet av mange ble betegnet som en lettbent propagandakomponist, en som skrev musikk med sjablonger og store bokstaver. Det finnes muligens dem som ennå mener dette, Pierre Boulez – vår tids kanskje ledende musikkpersonlighet – har eksempelvis aldri godtatt Sjostakovitsj for det han karakteriserer som ‘lettbenthet’.

Så langt inne satt denne fordommen i fornemmere kretser her hjemme at det måtte en Mariss Jansons til for å rydde dette av veien. Sjefsdirigenten for Oslo-filharmonien var selv vokst opp i Sovjetunionen og var formelt statsborger der under mesteparten av sitt virke i Oslo. Mens hans innsats for Sjostakovitsj var neppe ledet av edle motiver for Sovjeregimet, snarere så han det som mange etterhvert hadde oppdaget, at Sjostakovitsj var et av det 1900-tallets store komponistnavn, ja en av de største noensinne.

Det var med en rekke av hans symfonier på plakaten i Oslo og på turneer hvor det viste seg at Oslo-filharmonien og Mariss Jansons hadde et usedvanlig godt grep om denne komponisten. Det var med tre CD-innspillinger av hans symfonier med Oslo-filharmonien og en av hans syvende symfoni, den såkalte Leningrad-symfonien med symfoniorkesteret i daværende Leningrad festet til rillene en søndag i Oslo Konserthus, at de fisfornemme her i landet måtte innse at riktignok skrev Sjostakovitsj – som Beethoven og alle store komponister – det man raskt kan konstatere som ‘propagandamusikk’, men selv i denne type musikk og ikke minst i annen type musikk, viste han musikalske kvaliteter av store dimensjoner. Det er ikke galt å utnevne han til den store symfonikeren på 1900-tallets midtre og andre halvdel, mens Mahler inntar den selvfølgelige plassen for århundrets første del.

Nettopp Leningrad-symfonien viser noe av hans storhet. Myten forteller at denne symfonien ble skrevet til ‘hyllest for det heltemodige Leningrad’ som holdt ut 900 dagers beleiring og daglig bombardement av nazistene under den annen verdenskrig. Lidelsene var ufattelige og tapene var store men innbyggerne holdt stand og ble et symbol verden over for motstanden og kampen mot nazismen. Symfonien ble oppført til stor suksess i allierte land, særlig i USA, og fikk derved kanskje en glorie over seg som ikke er helt hundre prosent riktig.

Det er nok riktig at Sjostakovitsj gjorde ferdig symfonien under den første tiden av beleiringen, og at den ble framført i 1942 i den midlertidige hovedstaden bak fronten, Kuibyshev, med propaganda som formål. Den ble mikrofilmet og fløyet til alierte land hvor den også ble framført i ‘patriotisk’ (Life’s uttrykk) antinazistisk ånd. Hovedtemaet i førstesatsen, en vulgær marsj, er blitt tolket å vise den nazistiske innmarsjen med bøllete støvletramp og krig. Marsjen blir så tematisk ‘nedkjempet’ i satsens klimaks av det fredeligere ‘Leningrad-motivet’. Folket seirer, med andre ord.

Kanskje er sannheten en langt annen. Komponisten hadde begynt å komponere symfonien lenge før krigen brøt ut i 1941. En kanskje mer spekulativ teori fremmet av Volkov i de senere såkalte ‘autentiske biografiene’ er at marsjmotivet skal symbolisere Stalins regime. Denne kan imidlertid aldri la seg bekrefte av komponisten selv. Men Volkov hevder at Sjostakovitsj dikterte dette til ham den siste tiden han levde. Sjostakovitsj’ egen sønn dirigenten Maxim går imidlertid god for påstanden.

Personen Sjostakovitsj var delt, forvirret og det er vanskelig å finne ut hva han egentlig mente og hva han ville. Han sa åpent at en komponists plikt er å styrke sosialismens sak og bidra til gjenoppbygging av landet. Samtidig kommer tankene i selvbiografien hvor vi møter en helt annen person.

Nå vil man ha det til at han egentlig sto i opposisjon til regimet og var viklet inn i et dødelig favntak med Stalin. Redselen for diktatorens luner preget ham daglig, mens Stalin på sin side var overtroisk nok til ikke å gå løs på en jurodivyj, narren og ‘idioten’ som nærmest hadde en religiøs plass i det russiske samfunnet med sin spott og lignelser i ‘omvendt’ form som ingen kunne ta helt på alvor.

Sannsynligheten taler for at Sjostakovitsj var en kunstner som var sterkt splittet. Hans eneste rasjonelle tanke gikk ut på å overleve, og han kom også gjennom de blodige utrenskningene i Sovjet på slutten av 30-tallet med livet i behold tross sterk kritikk fra den regimetro ledelsen i den sovjetiske komponistforeningen.

Men det er komponisten og hans verk vi i første rekke er opptatt av i dag. Mysteriet rundt komponisten, hva han mente og hvem han i virkeligheten var, kommer sannsynligvis til å forbli et uløst spørsmål.

En ting er i hvert fall sikkert, Sjostakovitsj skrev virkelig en ‘krigssymfoni’ i Leningrad under beleiringen. Dette er hans åttende symfoni som ble uroppført av daværende Leningrad-filharmonikenre midt under beleiringen og tolket som en propagandaseier. Symfonien bærer preg av forholdene den ble komponert under, krigsbråkete, rumlete og skrikende av skjærene metall – harde dissonanser – er den et svært godt eksempel på at kunstmusikk og virkelighet aldri kan la seg skille.

Sjostakovitsj gjorde tjeneste ved fronten i Leningrad. Men etter en tid ble han tatt vekk og sendt østover langt bak fronten fordi makthaverne mente at han kunne gjøre atskillig større nytte for seg som komponist, skjermet langt fra frontlinjene.

I mye av hans komponistkarriere ser vi at han stadig vekk er på kollisjonskurs med makthaverne. I hans unge år på slutten av 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet, bærer hans musikalske ytring preg av sterkt å være influert av forholdene. Uttrykket er ofte burlesk rabulistisk, sterkt grensesprengende, absúrd og på ingen måte akademisk, eller for den saks skyld preget av Brahms…

Han slo gjennom som nittenåring med sine første symfoni, et frodig og sprudlende verk som på ingen måte er fullendt i formen men som inneholder så mange fargerike musikalske innfall at det på ingen måte er noe typisk ‘tenåringsverk’.

Hans to etterfølgende symfonier er langt svakere, kanskje de minst vellykkete han har laget. De er komponert for den ‘sosialistiske oppbygningens’ fremme og inneholder kortekster som skal forsterke dette. Men i sin fjerde symfoni, som ikke ble framført før etter flere tiår, er han tilbake. I mektig dramatiske toner maler han ut bilder som nærmest kan sammenliknes med en Mahler.

Symfonien ble ikke framført på 30-tallet fordi Sjostakovitsj hadde påkalt seg makthavernes sterke vrede gjennom operaen Lady Macbeth fra Mzensk. Operaen ble fordømt som ‘borgerlig’ og ‘formalistisk’ og etter få framførelser trukket tilbake. Dette skjedde rett før Moskvaprosessens tid og komponisten valgte klokelig nok å ikke irritere ytterligere gjennom atskillig kraftigere dissonanser i sin nye symfoni.

I stedet skrev han som ‘angrende synder’ sin femte symfoni som er blitt den mest framførte av samtlige av hans femten symfonier. Det er en sterkt dramatisk symfoni hvor dissonansens mester i tre fortefortessimo med vilt kakafoni mellom kryss og b’er, demper seg betydelig. Med denne symfonien var Sjostakovitsj tilbake, ikke bare som tiljublet ‘hoff’komponist i Sovjet, men i en hel verden. Med rette, for symfonien har virkelig store kvaliteter.

Symfoniene 10 – 12 er også ‘store’ i og med at de er omfattende. De to siste inneholder også et symfonisk program i det de henholdsvis er viet til 1905-opprøret og året 1917. I sin trettende symfoni bruker han tekster av den russiske poeten Jevtusjenko. Her er diktet om nazistenes massakre av jøder i Babij Jar sentralt.

Sjostakovitsj er influert av jødiske elementer fra folkemusikken i det gamle Russland. Dette gir seg uttrykk i noen av hans burleske scherzosatser. Han skrev femten strykekvartetter, de fleste i senere år. Noen vil mene – og kanskje ikke med urette – at han når fremst i sine strykekvartetter. Det er musikk som er full av inderlighet og uttrykk som beveger tilhøreren sterkt.

Der han står i en særstilling er all filmmusikken han skrev. Noe av denne musikken er samlet i suiter. Men han skiller seg avgjort fra kollega Prokofiev i så måte, Sjostakovitsj’ filmmusikk er som regel av det mer lettbente slaget, frisk og underholdende. Foruten den burleske operaen Nesen, etter Gogol, og en gjenskapning av Lady Macbeth til Katherina Ismailkova etter krigen, skrev han også ballettmusikk og en musical. Denne, som opptrer under flere navn, er en frodig og absurd beretning om boligkrisa i femtiårenes Sovjet. Nevnes må også hans ballettmusikk og konserter for klaver, cello og fiolin – to av hver.

Hans første cellokonsert gjorde mye for bryte opp det iskalde klimaet mellom stormaktene på 50-tallet. Den ble introdusert på en turne i USA i 1959 hvor han deltok med cellisten Mstislav Rostropovitsj som selv var en venn av komponisten.

Sjostakovitsj er en musikalsk gjøgler. Han kunne leke seg med motiver og ofte kunne de finne en form som er unik. Eksempelvis siterer han både seg selv, Rossini, Debussy og Wagner i sin femtende symfoni. Sitt musikalske monogram satte han med motivet D-Ess-C-h som er en noe fri avledning av konsonantene i navnet hans, uttalt på tysk. Vi finner dette motivet i den tiende symfonien og flere av strykekvartettene. Musikalsk skrev han i dur og moll, men ofte fritonalt, dvs. uten å være bundet av én toneart. Tolvtoneteknikk utforsker han bare i en av sine siste strykekvartetter. Musikkspråket er umiskjennelig originalt og lett gjenkjennelig.

Utvilsomt skrev han han regimevennlig musikk. Noe av det kan med dagens øyne virke både banalt og lettsindig. Men vi kan like gjerne vende tommelen ned for Bach for all kirkemusikken han skrev, for ikke å si Beethoven, hvis vi skal bruke dette som ankepunkt mot Sjostakovitsj. Og har ikke enhver generasjon komponister dette på samvittigheten? Senest for noen måneder siden hørte vi en orkesterkomposisjon av en yngre norsk komponist tilegnet et jubilerende større norsk industrikonsern. Komponisten kan neppe av dette beskyldes for å stille seg til ideologisk tjeneste for storkapitalismen!

Mange av Sjostakovitsj’ symfonier finnes i dag i standardinnspillinger på CD-markedet. Mariss Jansons står for mange av dem, ikke bare med Oslo-filharmonien men også senere med andre symfoniorkestre.

Over hele verden vil han bli feiret, om han ikke allerede er det. Oslo-filharmonien startet med en svært bemerkelsesverdig konsert med hans andre cellokonsert og Truls Mørk i vår. Kommende sesong har den nye sjefsdirigenten Jukka-Pekka Saraste satt Sjostakovitsj for alvor på plakaten. Det konsertpublikummet som i tidligere Aula-tider vendte tommelen ned for denne ‘plakat’komponisten vil nå gjentatte ganger høre ham.

Det vil bli møter i jubel.