De politiske filmene er over oss for alvor. Selvfølgelig er det USA og Hollywood som fører an. For USA virker det nå som om man våkner etter lang tids dvale, nå skal filmskapere og intellektuelle riktig ta igjen og si fra om sitt ansvar for samfunnet og for hva som har skjedd i verden under Bush-regimet.
Nå er det ikke lenger bare Michael Moore som lager filmer som setter dagsaktuelle temaer på dagsordenen. Et godt eksempel i så måte er dagens premiere på den Oscar-nominerte Good Night, and Good Luck. Det er en film som er holdt i svart-hvitt for riktig å understreke den tid den handler om. Kanskje er det også bevisst for å si noe om at film ikke bare er glamour og stjerner.
Filmen handler om 50-tallets USA da samfunnet var farlig nært i å gli over i et fascistisk styre. Det er ikke vanskelighetene å se likhetene med dagens USA, særlig slik det var direkte etter 21.9.2001. Pressens og de intellektuelles unnfallenhet for bare få år siden er kanskje noe av det man forsøker å rette opp ved filmer som dette.
Men det er ikke bare denne. Vi kan også telle storfilmer som Steven Spilbergs München til dette, riktignok med fokuset et par desennier etter, men også en film som uten tvil engasjerer seg i aktuell samfunnsproblematikk. Norge med Lillehammer-mordet burde jo vært en naturlig del av Spielbergs komplott, men er av forskjellige grunner holdt utenom.
Men trenden med politiske filmer har også nådd Norge. For bare et par uker siden opplevde vi en politisk dokumentasjonsfilm, Oljeberget, som var så vellykket at Fremskrittspartiets straks ropte på sensur, dvs. den slags sensur som høyresiden elsker å gjøre bruk av, skru av (og på) produksjonsstøtten (I Israel er det matforsyninger til palestinerne som skrues av).
I dag har en ny norsk, og avgjort politisk film premiere. Den er bygget over Dag Solstads bok ‘Gymnaslærer Pedersen og den politiske vekkelse som hjemsøkte vårt land’ og omhandler AKP (m-l)-miljøet i Larvik på 70-tallet, og generelt hele ml-miljøet, den ‘vekkelsen som hjemsøkte vårt land’. Filmskaperne har avgjort ingen bakgrunn i ml-bevegelsen – utenom kanskje den ene hovedrolleinnehaveren som må sies å ha hatt en sterkt rødfarget ungdomstid (og hvem har ikke det?).
Filmen, og det miljøet den skildrer, har slik sprengkraft den dag i dag at mange filmanmeldere og andre melder seg med sine vikarierende motiver hvor en fort mistenker at behovet for å frigjøre seg fra fortidens synder er det mest påtrengende, eller rett og slett snakke om alle de sårene en visstnok skal ha bli påført i en ungdomstid som kanskje ikke var så lykkelig likevel. Også gjengangere som ‘våpenopplæring’ dukker opp igjen i avisspaltene.
Selv er Gymnaslærer Pedersen etter vår mening en burlesk, komisk og dels tragisk film, og det er en godt laget norsk film. At den også har et politisk budskap som treffer i dag, bærer alle reaksjonene bud om.
Ane Dahl Torp som etter vår mening gjør en fremragende rolleprestasjon, regner seg som barn av 70- og 80-tallet. For henne var det derfor jappetida og ikke ml-bevegelsen som preget henne den gangen. Til Klassekampen har hun uttalt at hun ble sterkt preget av det miljøet som filmen og boka skildrer:”….De brant for noe større enn seg selv….Det. Å. Ville. Gjøre. Verden. Til. Et. Bedre. Sted. For alle, ikke bare seg selv! Å gi opp egen komfort for noe større.”
Etter vår mening er hennes rolleprestasjon og brennende opptatthet av sin rolle, noe av det som gjør denne filmen så bra.
I Berlinfestivalen nylig vant en film som skildrer uhyrlighetene på Guantanamo-basen, en konsentrasjonsleir bygget opp med norsk hjelp (Kværner – hører du Røkke?). De politiske filmene står på dagsordenen. Like det eller ikke, filmskapere og intellektuelle er i ferd med å ta igjen for sitt manglende engasjement bare for få år tilbake.
Så får høyresiden rope det de kan om sensur, unnskyld, kutt av produksjonsstøtten.
