Norge i hundre

Norge som nasjon er i dag hundre år. Glem Harald Hårfagre og Olav Tryggvasson. I denne sammenheng var de bare høvdinger over noen innlandsbygder eller showglade sjørøvere.

For i virkeligheten er Norge som stat – selvstendig nasjon – ikke mer enn hundre år. Riktignok eksisterte det en slags nasjon med dette navnet i noen hundre år i tiden før den mørkeste middelalder og svartedauen satte inn. Det er utvilsomt dette som i all ettertid har gitt nasjonalismen såpass trokraft, med bragder og bravader som spenner fra Olav Digres huggormer til islendingen Leiv Erikssons ‘oppdagelse’ av Amerika.

Island ble jo befolket fra Norge. Da glemmer vi irske munker og legger islendingers mislykkete navigering på havet til norsk eventyrlyst og ærefulle bravader. Og vi skal heller ikke glemme at tjukkasen Olav Digre – som han ble kalt, russer som han kanskje egentlig var – kristnet Norge gjennom datidens metoder som å pisse i brønnene til folk og tvinge huggormer nedetter svelgene på gjenstridige bondehøvdinger.

Det er uomtvistelig at Norge som fikk sin grunnlov i 1814 endelig frigjorde seg fra unionen med Sverige først 7. juni 1905. Da var vi et av Europas fattigste land, i dag kanskje det rikeste. Tanken om union er derfor sterkere enn den var den gangen, særlig på svensk side.

Europa kastet sine svermeriske øyne på Norge (og Sverige) fra 1870-tallet og utover. Nordiske, blåøyde og med et spirende ikke uvesentlig åndsliv var alt som kom fra denne kanten plutselig fryktelig interessant. Strindberg (i denne sammenheng), Bjørnson, Ibsen, Munch og Grieg ble tidens populære helter. Faktisk i den grad at de gjorde mesteparten av sin “karriere” i Europa, Ibsen virket jo i Tyskland mesteparten av sitt voksne liv. Denne delen av det ‘norske’ åndslivet var virksomt i en tid da vi hadde et blågult flagg.

Men vi er altså i dag hundre år. Vi regner likevel vår historie som nasjon over tusen år tilbake i tiden, som Tyskland går tilbake før Bismark og Frankrike før de Gaulle. Noe formelt årstall for dette finnes ikke, like lite som når man kan si at Hedmark eller Trøndelag ble erklærte bondedømmer.

La oss ikke på en slik dag dryppe altfor mye malurt i begeret. For dagens kristen-Norge har selvsagt ikke noe med russeren Olav Digres huggormer å gjøre, uansett hva man mener om enkelte kristenfundamentalistiske miljøer i dag. Vi liker å kalle oss fredsælte og forsonende og da skal vi glemme at kirkene i Paris helt inn til 1600-tallet hadde med seg bønnen om å skåne folket fra barbarene fra nord.

I den grad vi liker å minne oss om vår fortid, gjelder den bare enkelte sider av den barbariske vikingealderen. Vikinger er noe av historiens mest glorifiserte helter. Til og med en Bush hadde neppe maktet en slik total forfalskning. Derfor tegner vi likeså godt inn den fatale feilnavigeringen til en islending inn som en av historiens største oppdagelser, la oss glemme de som vandret inn fra Asia noen tusen år før dette og at Island og Norge er, og var, to forskjellige nasjoner.

Derfor er det svært klokt å opprette begrepet ‘hundreårsmarkeringen’. Det skiller oss i denne sammenheng fra tidligere tiders barbarer. Dermed kan vi også holde disse ‘bravadene’ på armlengs avstand på en dag som dette og overlate glorifiseringen til brune høyrekrefter og lokale fjæresteinfestivalers sjåvinisme.

La oss bare minne oss selv på en slik dag som dette og fortsatt opprettholde det gode naboskapet til nærmeste frende. Vi har ikke så veldig mye å slå oss på brystet for. Bare dette at det er olje og fisk i havet, lemen og frisk luft på fjellet og at vi endelig er blitt hundre.