Et deilig dilemma

Teatrene i Oslo sliter med et deilig dilemma for tiden. De vil gjerne sette opp nye stykker, men publikum lar de ikke få lov!

Det meldes om run på billettlukene. Forestillinger kan være utsolgt helt til langt over jul.

Det begynte på den gangen krisedømte Oslo Nye Teater. Noen sesonger på straken med ny teatersjef og kjappe oppsetninger gjorde at de ikke bare kunne innkassere strake hederbevisninger med beste oppsetninger til følge flere seonger på rad. Det ble også dorgende fullt. Krisebudsjettene forsvant.

Neste ute var Det Norske Teatret som uten å si et ord har nedbetalt en millongjeld som ville få vårt ærverdige Nationaltheater fullstendig på knærne og bringe oss til høylydte nasjonale krisetilstander. De har også spilt forestillinger og kan nå innkassere høstens suksess med etdøgnsfortellingen fra brakka i Odda.

Så har vi det alltid klagende Nationaltheatret. Situasjonen der er slik at det er umulig å få sett de oppsetningene man gjerne ønsker, Hvem er Earnest og Steiner i lomma. Nå har de gått noen år og for å få plass til nytt repertoar må teatersjefen snart ta de av.

Oslo Nye Teater er så mett av suksess at de våget seg på en liten fiasko med Noël Coward’s Privattime i høst. Men det sto ikke lenge med mørklagt teatersalong før det var på’n igjen med Jul i blåfjell. Og hvilken vei det går, behøver man ikke gjette.

På Nationaltheatret har man maktet å nedbetale den alltid plagsomme gjelden – denne gangen er det Alf R. Bjerckes malingfabrikk på Alnabru som er erhvervet som nye atelierer og verksteder til en pris av en Glad Enke-oppsetning – og nedbetalingen har fulgt en uventet velkommen fart uten ubehagelige oppsigelser til følge.

Det må tilføyes at høsten for det kommersielle privatteatret aldri har vært rikere. Det er ikke bare en-to oppsetninger av forskjellig slag på Chat Noir eller Chateu Neuf, det er en hel haug! Pluss nyåpninger med ærverdige Edderkoppen i spissen.

Hva gjør man i en slik situasjon? Selvfølgelig må publikum ha krav på å se det de ønsker å se samtidig som teatrene har klare forpliktelser til i hvert fall å fornye seg. Det sosialdemokratiske dilemmaet om sysselsetting av fast personale lar vi ligge.

Kanskje bør man gjøre som i andre teaterbyer. Nå kan man ikke uten videre sammenlikne Oslo med London. Men likevel kan det være nyttig å trekke noen erfaringer.

Likesom faste institusjoner går gjennom krise fra tid til annen, eller rettere, hvert femte år, har de offentlig støttete teatrene også sine oppturer. Det hender like gjerne – hvert femte år eller oftere – at oppsetninger fanger publikums interesse så sterkt at det nesten er umulig å ta dem av.

Et eksempel i så måte er Les Miserables, en gang en oppsetning på Royal National Theatre en gang på 80-tallet. Det viste seg å bli en suksess til de grader at daværende teatersjef (også stykkets instruktør) valgte å føre det ut på West End og privatteatrene der det så å si en-suite har spilt til i dag. Og siden har det gått verden rundt med royalty-inntekter til instruktøren (en gang teatersjef betalt av offentlig støtte….) for minste replikk.

Noe liknende burde være en ide for norske teatersjefer, og i skikkelig god tid før oppsetningen blir ferdigspilt. Vi ser at det frister gjerne med en bang-oppsetning med royalty som ligger mange sesonger etter at 5-års åremålsperioden er avsluttet. Men vi tror ikke teatermiljøet er stort nok i Norge til å lage en tilsvarende bang-bang av Bør Børson.

Men det burde være stort nok til å tilfredsstille de publikummere som ikke får se Bikubesong eller Hvem er Earnest. Fra tid til annen har gjenoppbygginger gjort det nødvendig å leie lokaler ute på byen. Det har ikke alltid vært like velykket. Men det er ikke sagt at folk ikke burde få anledning til å gå i teater for å se det stykket de gjerne ville se hvis man spanderte bittelitte grann ekstra på selve lokalitetene.

Nå som det begynner å bli et miljø for flere scener i byen burde det også være mulig for teatrene å tenke litt kreativt. Og tilfredsstille publikums behov samtidig som det ikke stivner fullstendig til i gamle oppsetninger det ikke er mulig å ta av.

La oss få flere oppsetninger! La ikke teatrene sovne hen i dvalen av sitt deilige problem.