Tenk deg følgende setting: Nordsjøen og oljeriggen Northern Oil & Gas hvor Peter Stockmann og grosserer Werle er en og samme person og admlnistrerende direktør. I denne settingen flyter også følgelig Tomas Stockmann og Gregers Werle sammen til en og samme person, den sannhetssøkende, for hvem det ikke skal være noe kompromiss, koste hva det vil.
En Folkefiende er Ibsen mest bitende realistiske samfunnskritiske stykke. Vildanden er en sterk psykologisk skildring. Maktsyke hvite middelklassemenn skal i begge stykker avkles og stilles ut. Disse to stykkene flettes inn i hverandre, det felles temaet er at sannheten skal fram.
Ibsen-festivalen Nationalthetret 8.9.2016: Ibsen bearbeidet av Thorleifut Örn Arnarsson/Mikael Torfason: Vildanden + En Folkefiende = Enemy of the Ducks, med: Mads Ousdal, Eindride Eidsvold, Nader Khademi, Kai Remlov, Andrea Bræin Hovig, Kjersti Tveterås, Frøydis Armand, Lasse Lindtner, Anders Mordal og Terje Strømdahl. Regi: Thorleifut Örn Arnarsson, Dansere: Elisabeth Buer Vase, Emily Natalie Su, Ida Eline Wøien, Tuva Holen og Louise Tofte Røiri
Dristig gjort. Settingen og utgangspunktet er jo rett og slett fantastisk! På det ytre og det indre plan forsøker Thorleifut Örn Arnarsson og Mikael Torfason å tilrettelegge en Ibsen-montasje om mennesket som alltid hadde rett, om idealene, koste hva det vil, lokalsamfunnet eller familien går skeis, sett i større sammenheng: vårt oljefond, midlene vi skal leve av i framtiden, settes på spill for den ideelle fordrings skyld.
Joda, ikke snaut. Bare synd at det ikke helt fungerte for oss. For den oppsetningen som ble vist som åpningsforestilling på årets Ibsen-festival er etter vår mening et uferdig stykke. Det bar preg av raske forandringer, en tekstmaskin som løp løpsk i den grad den løp, ny tekst i siste liten, arrangementene satt ikke alltid like godt og lyset bommet grovt i hvert fall en gang. Når vi så legger til at tekstgrunnlaget ble noe tynt, av og til var det som å oppleve anarkistisk hyleteater, er det meste sagt.
For intensjonen er god, forsøket er prisverdig. Vi trenger teater som stiller spørsmål ved vår astma-tilfredshet og selvgodhet. Den 17. største våpenprodusenten i verden har blod på hendene når det eksempelvis gjelder å skape datateknikk som gjør et bombene borrer seg tvers gjennom betong, som i Gazas tilfluktsrom. Syria: hvor mye er norskprodusert våpen og teknologi ansvarlig for tragedien?
Slik kunne vi gå videre. Men jeg vil straks si at denne oppsetningen har et gedigent høydepunkt. Det er når Mads Ousdal som Gregers Werle og/eller doktor Stockmann går ut av stykket og sine roller og henvender seg direkte til publikum, lys settes på i salen og Ousdal stiller direkte spørsmål til de 850 som sitter her i denne salen og skal bivåne åpningen av Ibsen-festivalen. Til en oppsetninngskostnad på kanskje et par millioner, hva ville ikke et par millioner være verdt i Sør-Sudan akkurat nå?
Akkurat dette føltes ubehagelig, men det fungerte. Til de grader. For vi følte det vonde velte seg i oss. Men ellers vil vi si at forestillingen ble et sammensurium. Det positive var at den var underholdende og frisk som Ibsen-montasje og sånn sett får man ingen kjedelig stund. Et par av opptrinnene scorer høyt, særlig var Kai Remlovs drag-queen ubetalelig. Eller vi kunne more oss over den lekne kroppsbeherskelsen til Kjersti Tveterås som Hedvig der hun eksempelvis går i kjelleren for å hente øl.
Teater skal underholde og med en slik forestilling blir dette langt på vei oppfylt. Men den andre delen, at det skal gi noe og åpne sinnet vårt, var det heller smått med. Syntes vi.
Og kan ikke noe for det men må si noen ord om hun tre benkerader bortenfor som alltid på forestillinger med et visst alvor må forstyrre med fnisete a-ha humring som om hun har oppfattet noe hemmelig og underforstått vi andre ikke har. Det vil si, i går hadde hun tatt med seg en hel flokk av venninner.
Da hjelper det tross alt at scenearbeiderne ble kalt fram til applaus. Mer av dette!
