Årets krimbok er Camilla Läckbergs mest omfangsrike bok til nå. Viktige temaer, mange sider og fylt med et stort antall personer over et vidt tidsrom.
Dette er etter min mening den eneste lille svakheten jeg finner ved boka. Det blir rett og slett for mye å holde rede på. Men hun tar seg mesterlig inn mot slutten av skildringen.
Camilla Läckberg: Heksen, Gyldendal forlag 2017, 650 s.
Hun går tilbake i tid til hekseforfølgelsene i Bohuslän for noen hundre år siden og hopper fram til nyere dato tid der to ungdommer blir tatt for et barnedrap – eller blir de egentlig det? Ting viser seg å være atskillig mer komplisert enn første antatt. Dette veves inn i det store mønsteret Läckberg har lagt ut i denne boka. Mye å holde styr på riktignok og det sklir litt ut i melodramatikk helt mot slutten.
Mellom dette får vi lange fortellinger fra forfatterens fødested Fjällbacka. Hun legger seg her som i tidligere bøker seg selv inn i handlingen.
Fjällbacka har nå fått asylmottak med hva fører med seg i dagens Sverige. Läckberg gir stemme til noen av syrerne og deres bakgrunn. Hun lar oss også få vite og lar oss heller ikke i tvil om hvor hun selv står i denne konflikten.
Fjällbacka ligger i Bohuslän, ikke langt fra Norge. Det er derfor besnærende å lese en svært detaljert krimbok med skildringer som kunne ha vært på Hvaler hva angår skjærgård, klima og sjøliv. Men dette lille sidespranget må ikke ta fokus fra hennes bok. Hun sprenger rammene for hva hun tidligere har skrevet om, sitt eget univers for å si det slik. Resultatet kan hun så avgjort være fornøyd med innimellom alle kaffeslabberassene, bollene og hvetebaksten. Der hun står seg best er de mange nitidige skildringene av enkeltpersoner og deres sjebner, skakk-kjørt ungdom og manglende ansvar fra voksent hold eksempelvis. Da får hun heller tilgis for at dette til tider kan bli noe langtekkelig.
Men det kan opplagt være noe av styrken ved hennes skildringer at hun betoner familienærheten og samholdet så sterkt.
Dette er den tiende boka Camilla Läckberg skriver med bakgrunn i Fjällbacka. I hver av bøkene foretar hun en svært omfattende skildring av tanker, følelser, ulykker, tragedier og familieomstendeligheter hos de som fiktivt eller ikke bor på stedet. At dette har fungert til nå må først og fremst skyldes en forfatter som har evne til å spinne fiksjon uten å trå noen for hardt på foten. Lettere blir ikke balansegangen av at hun legger seg selv inn i bøkenes handling.
Dette bare understreker at denne boka som de andre hviler på en solid grunnmur.
Som Hvaler-gjest og hyppig Strømstadfarende får jeg sjølufta med som ekstra bonus.
