
Premieren på Boris Godunov ved Gøteborgsoperaen skulle vise seg å bli litt av et drama – et dobbeltdrama. Ett var det som utspilte seg på scenen med opphav i Pusjkin og Mussorgskij. Et annet var det som fant sted i virkeligheten. Her var det instruktøren selv som sto for iscenesettelsen.
Bare få dager før premieren fikk han sparken. Avskjed på grått papir. Rett ut. Årsak: Overhøvling av ansatte. Oppførsel som ikke lot seg akseptere. «Et sted må grensen gå», sier operaens kunstneriske leder, Stephen Langridge, «vi har en grense, en rød strek, og den må ikke overskrides», sier han.
Premiere Göteborgsoperan 21.4.2018 Mussorgskij: Boris Godunov, med: Clive Bayley, Solgerd Isalv, Anna Johansson, Mari Lindbäck, Thomas Lind, Mats Persson, Mats Almgren, Joachim Bäckström, Johan Schinkler, Conny Thimander, Matilda Paulsson, Jonas Landström, Thomas Jönsson, Tore Sverredal, Göteborgsoperans kor og orkester, dir.: Leo Hussein, regi: Peter Konwitschny

Begivenheten har det siste døgnet gått verden rundt. Kulturspeilet kommer tilbake til denne saken da det gjelder langt mer enn en enkelt person og mye mer enn instruktører i operafaget.

Dette siste gjør operaen slik Mussorgski har skrevet librettoen etter Pusjkins drama svært aktuell, også i dag. Dramaet bygger på virkelige historiske hendelser og er mest kjent for denne operaen som Mussorgskij i sin tid laget over Pusjkins drama. Rimskij-Korsakov og Sjostakovitsj har pusset på orkestreringen og disse versjonene bidro til å gjøre operaen utrolig populær. Av hensyn til sensuren skrev Mussorgskij to versjoner og det var den første vi denne gangen fikk oppleve i Gøteborg. Den er utvilsomt den råeste og mest upolerte.

Jeg så en versjon av denne operaen på den nye finske nasjonaloperaen på slutten av 1990-tallet. Den gangen var det engang ikke nødvendig å tydeliggjøre personene og handlingen. Boris Jeltsin framsto for oss i all sin forfyllete gru i levende live og minnet finnene om at deres mektige nabo i øst hadde skremmende historiske røtter med nålevende om ikke akkurat hyggelige paralleller. Boris Godunov var historisk virkelighetens tsar på begynnelsen av 1600-tallet.

Slik tegner et klassisk drama et bilde av verdenshistorien og forholdene i verdens største land som gjør det skremmende aktuelt i dag.


Noe som trekker sterkt ned er ikke bare det tyske regiteatret. Man skal i tillegg plusse på med ulidelige pauser mellom scenene. Dette misforståes av publikum som selvsagt begynner å applaudere og dermed bryter rytmen i forestillingen. Eller drar fram mobiltelefonen (!) En riktigere avveiing av dekorasjonsmengdens størrelse og kompleksitet slik at den passer en forestilling på syv bilder og ikke nødvendigvis en dramatisk historie, burde være gjort! Dette står fram som en instruktørfadese av dimensjoner.Visst er det noe som heter scenografi men det er instruktøren som skal bestemme over forestillingen.

Når vår nye opera i Bjørvika ser ut til å drøye med å sette Boris på spilleplanen, kan vi i stedet anbefale denne oppsetningen i Göteborg. Det nye operahuset ved sjøkanten dannet – likesom det nye operahuset i Helsinki – et slags forbilde for Norge da Bjørvika-operaen ble planlagt og bygget i sin tid. Nå må det jo sies at det styrtrike oljelandet hadde råd til å ta på seg spanderbuksene når det skulle bygges opera, men Boris Godunov har vi ennå ikke fått oppleve.
