Premieren på Boris Godunov ved Gøteborgsoperaen skulle vise seg å bli litt av et drama – et dobbeltdrama. Ett var det som utspilte seg på scenen med opphav i Pusjkin og Mussorgskij. Et annet var det som fant sted i virkeligheten. Her var det instruktøren selv som sto for iscenesettelsen.
Bare få dager før premieren fikk han sparken. Avskjed på grått papir. Rett ut. Årsak: Overhøvling av ansatte. Oppførsel som ikke lot seg akseptere. «Et sted må grensen gå», sier operaens kunstneriske leder, Stephen Langridge, «vi har en grense, en rød strek, og den må ikke overskrides», sier han.
Premiere Göteborgsoperan 21.4.2018 Mussorgskij: Boris Godunov, med: Clive Bayley, Solgerd Isalv, Anna Johansson, Mari Lindbäck, Thomas Lind, Mats Persson, Mats Almgren, Joachim Bäckström, Johan Schinkler, Conny Thimander, Matilda Paulsson, Jonas Landström, Thomas Jönsson, Tore Sverredal, Göteborgsoperans kor og orkester, dir.: Leo Hussein, regi: Peter Konwitschny
Bakgrunnen var at han han sprakk overfor en orkestermusiker da applausen skulle øves inn da han mente å oppfatte lyder han ikke ville høre. Utbruddet var så voldsomt at det sjokkerte alle. Til stede var samtlige involverte i forestillingen, operaens kunstneriske leder og et barnekor. Det ble for sterk kost og meldingen var klar etterpå. Pressesjefen Maria Branner sier at beslutningen om å «plocka bort Konwitschny är ett tecken på att operan sätter ner foten i diskussionen om den genikult som traditionellt sett fått frodas inom operakonsten.»
Begivenheten har det siste døgnet gått verden rundt. Kulturspeilet kommer tilbake til denne saken da det gjelder langt mer enn en enkelt person og mye mer enn instruktører i operafaget.
Boris Godunov kan med rette betegnes som essensen eller høydepunktet i russisk opera. Pusjkins opprinnelige drama som danner grunnlag for operaen skildrer en maktsyk tyrann som er fanget av maktens besettelse og manipulerer og dreper den som er den rette tsar, eller tronfølgeren. Samtidig legges det inn ytringer som ‘stakkars Russland’ som må oppleve så mange ‘ulykker og katastrofer’.
Dette siste gjør operaen slik Mussorgski har skrevet librettoen etter Pusjkins drama svært aktuell, også i dag. Dramaet bygger på virkelige historiske hendelser og er mest kjent for denne operaen som Mussorgskij i sin tid laget over Pusjkins drama. Rimskij-Korsakov og Sjostakovitsj har pusset på orkestreringen og disse versjonene bidro til å gjøre operaen utrolig populær. Av hensyn til sensuren skrev Mussorgskij to versjoner og det var den første vi denne gangen fikk oppleve i Gøteborg. Den er utvilsomt den råeste og mest upolerte.
Operaen Boris Godunov har alltid besnæret operapublikummet særlig i de nordiske land. Før i tiden, det vil si den gangen Den Norske Opera var beliggende på Youngstorget, og lenge før den staselige Gøteborgs-operaen ble reist, var Boris Godunov den utvilsomt mest skattede operaen i Oslo. Årsaken ligger utvilsomt i musikken og de sterke korpartiene, særlig i kroningsscenen. Men nå må det taes med at den gangen var opera i Oslo sterkt østkantdominert, både foran og bak scenen og ikke minst i salen. Denne musikken har gjort sterkt inntrykk langt utover operapublikummet. Eksempelvis kunne Frank Zappa i 1972 trollbinde publikum i Helsinki med å framføre store deler av kroningsscenen med sine fremragende musikere – som rocke-musikk!
Jeg så en versjon av denne operaen på den nye finske nasjonaloperaen på slutten av 1990-tallet. Den gangen var det engang ikke nødvendig å tydeliggjøre personene og handlingen. Boris Jeltsin framsto for oss i all sin forfyllete gru i levende live og minnet finnene om at deres mektige nabo i øst hadde skremmende historiske røtter med nålevende om ikke akkurat hyggelige paralleller. Boris Godunov var historisk virkelighetens tsar på begynnelsen av 1600-tallet.
Det er ikke blitt bedre med årene. I dag framstår en Putin som maktens manipulator. Ser vi et større bilde får han godt følge av sin amerikanske motpart Trump. Uansett sannhetsgehalten i versjonene om giftgass i Syria eller England er det likefullt et dystert spor makthaverne, uansett hvem, drar etter seg.
Slik tegner et klassisk drama et bilde av verdenshistorien og forholdene i verdens største land som gjør det skremmende aktuelt i dag.
I oppsetningen i Gøteborg var det først og fremst en seierherre: Modest Mussorgskij og hans musikk slik den ble anrettet av solister, kor og musikere! Musikken er så sterk at den tar luven av alt annet. Derfor bare sagt at jeg lot meg ikke forstyrre av de tullete gagsene som Konwitschny har demonstrert. Dette er til tider tysk regiteater på inntil det parodiske. Vel er dukketeaterfigurene et til tider artig påfunn men der setter jeg strek. Å ødelegge kroningsscenen med stadige maskingeværsalver blir for platt. Men uansett er disse innvendingene helt uten betydning når vi opplever en musikalsk tilrettelegging som dette. Det er en seier for Gøteborg-operaen og deres ensemble, kor og orkester.
Stor ros må også Clive Bailey få for tittelrollen.
Noe som trekker sterkt ned er ikke bare det tyske regiteatret. Man skal i tillegg plusse på med ulidelige pauser mellom scenene. Dette misforståes av publikum som selvsagt begynner å applaudere og dermed bryter rytmen i forestillingen. Eller drar fram mobiltelefonen (!) En riktigere avveiing av dekorasjonsmengdens størrelse og kompleksitet slik at den passer en forestilling på syv bilder og ikke nødvendigvis en dramatisk historie, burde være gjort! Dette står fram som en instruktørfadese av dimensjoner.Visst er det noe som heter scenografi men det er instruktøren som skal bestemme over forestillingen.
Boris Godunov er kanskje den mest framførte av alle russiske operaer gjennom tidene. Det er et visst poeng at vennen Rimskij-Korsakov som har et ansvar i å ha gjort operaen populær selv laget det som kanskje var forløperen, nemlig Jomfruen fra Psovsk, eller som den er bedre kjent som, Ivan den grusomme.
Når vår nye opera i Bjørvika ser ut til å drøye med å sette Boris på spilleplanen, kan vi i stedet anbefale denne oppsetningen i Göteborg. Det nye operahuset ved sjøkanten dannet – likesom det nye operahuset i Helsinki – et slags forbilde for Norge da Bjørvika-operaen ble planlagt og bygget i sin tid. Nå må det jo sies at det styrtrike oljelandet hadde råd til å ta på seg spanderbuksene når det skulle bygges opera, men Boris Godunov har vi ennå ikke fått oppleve.
Derfor: dra til Göteborg. Det er ikke lange kjøreturen fra det sentrale Østlandet, eller båt-turen for den saks skyld. La ikke tysk regiteater skremme men sitt ned og la Mussorgskijs djevelsk gode musikk trenge inn! Denne oppsetningen kan så absolutt anbefales!
